Dag Solstad slår tilbake

- Tøv! fastslår Dag Solstad.

Først har han sagt litt om anmeldelsene av sin nye bok. Så har han erklært at han at ikke vil kommentere anmeldelsene av sin nye bok. Og så, etter en stund, begynner han igjen:

- Nei, det er en merkelig innvending, må jeg si. At dette ikke er dikting, men slektsforskning? Det er jo mildest talt tøv.

Denne uka ble Dag Solstad den eneste norske romanforfatteren som er nominert til årets Bragepris for skjønnlitteratur. De tre andre nominerte var diktsamlinger. Solstad var den eneste av de 16 Brage-nominerte som ikke var til stede ved offentliggjøringen tirsdag («ja, nei ... jeg tror jeg hadde noe annet å gjøre»). Solstad er nominert med en roman som i sjelden grad har splittet norske kritikere. Aftenpostens overskrift på saken om Brage-nominasjonene lød: «Solstad nominert for kritikerslakt».

- Det stemmer jo ikke. Nei, faktisk ikke. Det har vært slakt, men også jævla gode anmeldelser. Men det er mulig Schibsted-konsernets horisont slutter ved Schibsteds egne aviser. Og der er jeg jo blitt nokså jevnt slaktet, humrer Solstad.

- Men snart skal det bare være en litteraturanmelder for alle Schibsted-avisene, så det er tydelig at kritikerne nå er begynt å konkurrere som bare faen om den ene jobben!

Uoppløselig

Med «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896» har Dag Solstad skrevet sin største roman noen gang, sånn rent faktisk: Den er på over 450 sider. Ut fra en slektstavle Solstad fikk overlevert av en slektning for seks år siden, har Solstad nå skrevet sin slekts historie gjennom over 300 år. Bokas fortellerstemme understreker gjentatte ganger at han nekter å dikte om det han ikke vet. De rene fakta burde være dramatiske nok: Her er det blodskam, svindel, brå død, utroskap, drap, opprør, pest, duell i måneskinn og nye teorier om giftmordet på Håve i 1699. Men flere anmeldere har brukt betegnelser som «300 års kjedsomhet», «ubegripelig kjedelig», og «traurig». Dagbladet mente «oppramsingen av navn, steder og årstall blir ikke en roman uansett hvor mye forfatteren insisterer på å omtale boka som en roman». Og konkluderer, i likhet med Aftenposten og Bergens Tidende, at Solstads bok er mer slektsgransking enn litteratur. Det er altså her Solstad virkelig reagerer:

- Materialet jeg bygger på er fra min kusines sønn. Han har drevet slektsgransking. Jeg har diktet. Han ville gi en oversikt, så langt det var mulig over min mors slekt, helt tilbake til 1500-tallet. Jeg har bearbeidet stoffet til en roman. Det er forskjellen, understreker Solstad.

- Så hvor kommer diktningen inn?

- Jeg er dikteren som ikke vil dikte, i denne boka. Boka handler jo om det uoppløselige episke element, og absolutt alt er dikting. Men jeg dikter ikke i den forstand at jeg finner på ting, for å dekke over at det er store tomrom i historien. Det finnes et tomrom, det gjør jeg ingenting med, og gjennom dette skapes det uoppløselige episke element, da. Påstår jeg.

NRK mente Solstad burde nøyd seg med et 50-siders essay:

- Denne boka er ikke tjukkere enn den må være. Vi snakker om 300 års tidsforløp. Da må det være såpass, konstaterer forfatteren.

Og selv om stoffet framstår massivt, forteller Solstad at han har mer på lager, som han holdt igjen i denne omgang:

- Skulle jeg fulgt slekta mi så langt mulig, har jeg materiale helt tilbake til Setesdal på 1200-tallet. Og det er dramatisk nok! En av mine forfedre der var en prest som ble henrettet på Vestlandet! Det kunne jeg skrevet mye om. Men jeg droppet dette, faktisk. Det ville blitt for mye. Jeg måtte avgrense meg, også geografisk, ellers ville jeg havnet i Danmark.

Angrer

Hele boka er ett langt skred av tekst, uten kapitler, mellomtitler eller andre former for pauser, bortsett fra en stjerne og to blanklinjer etter 366 sider, for å markere skifte av slektsgren. Imidlertid er det linjeskift en del steder. Det ser Solstad i ettertid som uheldig.

- Jeg valgte å skrive helt kompromissløst bok. Akkurat nå angrer jeg bare på en ting, at jeg i det hele tatt har avsnitt der. Det ser jeg som en liten svakhet, erkjenner Solstad.

- Det tyder på en forfatter som tross alt er sjenerøs nok til å ta hensyn til sine lesere. Men du skal ikke se bort fra at jeg fjerner avsnittene i nye utgaver av boka.

Solstad har skrevet en roman som ligger så langt unna det folk vanligvis forbinder med en roman, at folk virker bortimot fornærmet.

- Jeg kan ikke svare på hvorfor. Jeg har ikke tenkt så mye på det. Jeg skal tenke på det senere. Men jeg merker at folk plutselig virker fornærmet, ja. Det forbauser meg litt. Jeg hadde ventet meg en del motstand. Men ikke sånn at folk føler seg tråkket på tærne, sier Solstad. Og i denne fasen av intervjuet, når han får snakke om det ekstreme ved teksten sin, og reaksjonene den skaper, humrer Solstad nesten konstant.

- Du liker at folk lar seg provosere av bøkene dine? spør Dagsavisen, og Solstad smiler lurt og sier «Jeg vet ikke. Kanskje. Jeg tør ikke ... jeg vil ikke si ja!».

«Uten make»

Brage-prisen utdeles 19. november, om Solstad skal komme på utdelingen vet han ikke - «jeg har ikke tenkt så langt enda», men understreker at han kom sist gang han var Brage-nominert, og at han «ikke har noe imot sånne ting». De positive anmeldelsene - Dagsavisen, Morgenbladet, Vårt Land, Klassekampen, VG bl.a - kan her være representert ved Brage-juryens leder: Han karakteriserte «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896» som «en roman uten make i norsk litteratur», og juryen konkluderte at i Solstads roman «stiger livene opp fra historien med lysende kraft».

Og når vi går ut i Slottsparken for å ta bilder, gjentar Solstad at jo da, å bli nominert til Brage-prisen denne uka gjorde ham glad, «spesielt nå, som jeg har hele Schibsted-konsernet mot meg», sier han og humrer mens han går for å møte en fotograf fra Aftenposten.

pedersen@dagsavisen.no