Bybesøk hos budeiene

VALDRES (Dagsavisen): – Hvorfor har ikke kuene horn? Byfolk spør om mye rart. Egentlig hadde vi ikke trengt å spørre om det heller. Det er nok å se et par hundre kilo Litago og Dagros dundre sammen så grusen fyker, for å forstå at kuliv dreier seg om mer enn å lukte på smørblomstene og vifte bort fluer med halen.

– Derfor tar dyrlegen bort hornene før de er seks uker, forklarer budeie Bjørg Marie Rye Skjerpingen på Skjerpingstrøe i Tyriholt stølslag tålmodig.

Brunost med besvær

At vi i farten må innrømme at vi ikke umiddelbart kommer i hu forskjellen på brunost og geitost tilgis også (den første lages av kumelk). Men vi lærer fort.

– Etter dette spiser du brunost med andakt! utbryter en rødmusset Vigdis Stavenjord på nabostølen Rognåstrøe.

Budeia har akkurat båret ut den mer enn 100 liter store, svarte ystegryta av jern med den glovarme brunostmassen hun og Bjørg har stått og rørt i hele dagen over bjørkevedovnen, for at innholdet skal få avkjøle seg. Rett før har massen fått en dæsj sukker, fløte og en romslig skvett med sirup.

– Resultatet blir litt ulikt fra gang til gang, fortsetter Vigdis.

Uansett smaker det langt mer som karamellgodis, enn som den svette hverdagsutgaven i matpakka. I et tøyklede på et bord ligger det også en stor, rund hvitost. Også den lagd med meget møye: kokt, klemt og krystet, snudd og vendt på halve dagen, for å få ut mysa. Deretter skal den snus og skiftes tøy på i et kaldt rom i flere måneder, for å modnes riktig.

Tøff jobb

Hver eneste morgen klokken 6.30 står Bjørg Rye opp for å melke kuene. Deretter slippes de ut i det saftige fjellgresset, før de nesten snubler i melkesprengte jur på vei hjem til fjøset igjen klokken 16. Møkk skal skuffes ut, maskiner vaskes, dyra inspiseres. Gress slås, gjerder repareres. Budeiearbeid er ikke for pyser.

– Det nytter ikke å regne timer. Det er en livsstil, sier Bjørg, som hvert år flytter opp på familiestølen Skjerpingstrøe i slutten av juni. Ikke før høstfargene begynner å tennes rundt 10. september, setter de kursen tilbake til gården på Ulnes like utenfor Fagernes.

For tredje sommer på rad, inviterer hun også turister til den nyrestaurerte løa og på stølsbesøk.

– Det er mest barnefamilier som kommer, men også mange besteforeldre med barnebarn, forteller hun.

God tid

Å bo på støl er som å skru tida tilbake. Små, røde hus og tømmersel med gress og små trær på taket. Sommergule, -grønne og -rosa enger med snøkledde fjell i bakgrunnen. Bjelleklang og drøvtygging. Oppe på det vide fjellplatået kommer skyene – og de gamle herkulesflyene som bruker vidda som treningsbane – mye nærmere. Fjøsdørene fungerer – for den rette – like nerveberoligende som spaanleggenes kunstige vanilje- og roseessenser. Stearinlys, vannbæring og utedo hører med, selv om noen støler nå også har tilbud om strøm og innedo. Timene raser ikke, de flyter stille.

En naturlig kaldkulp finnes det også, i fjellbekken like ved. Den får garantert fart på blodomløpet. Og du er sju lysår unna hverdagsproblemene, når den lille geita Lollipoppa gir deg et mykt kyss, mens en svirebror umiddelbart benytter distraksjonen til å spise opp knappen på baklomma di.

Og ungene må rope like henrykt på den ekstra tamme kua Johanne hver gang de går på tur til den lille fjellbekken for å bade.

– Uæh, hun slikket meg! Jostein Gundersen Abrahamsen (5) hyler av fryd når Johanne kvitterer kulokken med et vått tungekyss. Litt mer risikofylt er det å løpe småguttnaken blant kopplammene.

Færre levende støler

Ordet støl kommer fra det gammelnorske ordet stodull, som betyr mjølkeplass. Hovedhuset på stølen heter sel, og trøe er tunet på stølen. Valdres er, ifølge Valdres Reiselag, den regionen i landet med størst omfang på stølsdriften, med rundt 300 støler i drift, eller rundt en fjerdedel av totalen i Norge. Men det blir stadig færre, også her.

– Før var det 21 støler i aktiv drift bare her i Tyriholt stølslag. Nå er det bare fem, forteller Anna Guri Ringen på nabostølen Meningstrøe, som i likhet med Bjørg og Vigdis har tilbrakt alle sine somrer på fjellet.

Nå serverer Anna Guri nylagd rømmegrøt, spekemat, hjemmespeket pølse og kvitkake til besøkende på bestilling. Hun har også kyr, geiter, sauer, kalver, hund og kopplam som kan hilses på.

Turisme eller ekstrajobb

Litt lenger bort på vidda, hos Marit Espeset på Gøistrøe i idylliske Gauklia stølslag, er det enda færre støler i drift.

– De fleste av oss har en jobb ved siden av for å greie oss. Det betyr at vi må stresse ned til bygda for å jobbe innimellom melking og stølsarbeid. Derfor er det mange som slutter med stølsdriften, det er rett og slett for mye stress. Jeg ønsker å kunne bo her hele sommeren, og derfor inviterer vi turistene til støls, sier Marit.

Den urtekyndige budeia lager mange spennende produkter på gården – som hvit og brun geitost, smør, rømmegrøt – og geiteyoghurt.

– Stølsdriften, spesielt de beitende geitene, sørger for at vi har et helt unikt kulturlandskap her oppe med mange sjeldne planter, forteller hun.

Og ser utover landskapet som, om du deltar på ett av hennes urtekurs, eller er så heldig å være sommerdyr her, bokstavelig talt er til å spise opp.