– De fleste har lest «Amtmandens døtre» og «I de lange Nætter», men det som er gøy er å rette oppmerksomheten mot det andre hun har skrevet. Collett var en moderne intellektuell. Vi har valgt å fokusere på de stedene som har forvandlet henne fra en beskjeden romanforfatter til en feminist, sier Trond Haugen, som er en av to kuratorer til utstillingen «Å bli en stemme. Camilla Collett 1813-1895». Haugen beskriver Collett som en skarp dame.

– Hun satte særlig søkelys på hvordan samtidslitteraturen beskrev kvinner, og når Collett kjører på så blir det varmt rundt ørene. Det er puls i tekstene fortsatt, forteller han.

 

Les også: Stiller ut stemmerettskampen

 

Inspirert av Paris

Utstillingen på Nasjonalbiblioteket, som i dag åpnes av likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen, tar utgangspunkt i alle byene som har påvirket Collett til å bli den tydelige stemmen hun ble.

– Vi har hatt lyst til å finne ut hvordan hun ble en forfatter, og jeg tror det startet med de private skriveriene, som fikk henne til å forstå at hun hadde noe å komme med. Så krysset hun senere terskelen og publiserte tekster, forteller Haugen.

I utstillingen er dagboknotatene om forelskelsen med Welhaven utstilt under fanen Eidsvoll, men kanskje desto viktigere er Paris, som hun besøkte for første gang i 1834, da hun måtte fri seg fra forelskelsen. Her møtte hun selvstendige kvinner som valgte kunsten framfor tilværelsen som hustru. Dette inspirerte Collett, som på 1870-tallet kom i kontakt med flere feminister i Paris.

 

– Uhyre aktuell

Tone Selboe, professor i litteratur ved Universitetet i Oslo, har nylig gitt ut boka «Camilla Collett; engasjerte essays», nettopp om den delen av forfatterskapet til Collett som kanskje ikke er like kjent for alle.

– Hun er absolutt en av Norges beste essayister. Men det er som romanforfatter, og som søster til Henrik Wergeland hun ofte får oppmerksomhet, i tillegg til at man gjerne nevner forelskelsen med Welhaven, påpeker Selboe. Hun beskriver Collett som skarp, morsom og uhyre aktuell.

– Også i dag er hun relevant. Den røde tråden er selvsagt kvinners posisjon i samfunnet. Men hun skriver også om byplanlegging i Christiania, som hun kritiserer for å være lite planlagt og slurvete, sier Selboe.

 

Skapte rabalder

Colletts litterære karriere begynner imidlertid med et tidsskrift hun laget sammen med en venninne da hun var 24 år. Tidsskriftet «Forloren skilpadde», fra 1837, ble aldri publisert. Her skrev hun teksten «Otte dager i Hamburg» om sitt møte med dem fem år eldre tyske forfatteren Theodor Mundt. Mundt skrev også en tekst om deres møte, men Colletts tekst markerer seg som mer moderne, forteller Trond Haugen. Colletts debut som publisert skribent var med avisartikkelen «Nogle Strikketøisbetragtninger» i Den Constitutionelle i 1842. Her skrev hun anonymt, men teksten skapte rabalder og debatt.

– Da vi skulle lage denne utstillingen ble vi sittende og lese en del av tekstene hennes, og jeg må si jeg ble overrasket over hvor mye brodd det er i tekstene. Jeg har tenkt flere ganger: «Er det mulig?», sier han.

I København er det «Amtmandens døtre» (1854-1855) som vektlegges i utstillingen. Collett dro hit etter at ektemannen Jonas Collett døde i 1851. «Amtmandens døtre» ble utgitt anonymt, selv om ryktene om at det var Collett som var forfatter av boka spredte seg raskt.

– Hun så seg nødt til å rykke ut i Morgenbladet og presisere at hun ikke hadde tatt ansvar for boka, sier Haugen. Først i 1879 kom boka ut under fullt navn.

 

Kritiserte Ibsen

Tone Selboe mener Collett er morsommere enn hun er kjent for.

– Hun er god på treffende bilder og metaforer. Hun skrev om ting som tas opp i vår tid også, blant annet om representasjon av kvinner i litteraturen, og hvorfor mannlige forfattere er så opptatt av underdanige kvinner. Blant annet skriver hun om Solveig i Peer Gynt, som hun synes er håpløs, forteller Selboe.

Til og med tigging skrev Collett om.

– Hun har en fortelling der hun ser en tigger, og beskriver hvordan hun legger ansiktet sitt i folder slik at det blir det hun kaller et «kommuneansikt». Det er det ansiktet man har når man prøver å gjøre seg usynlig i møte med tiggeren for å slippe å gi penger. Dette er et ganske treffende bilde, sier Selboe. Hun mener Colletts essayer har en verdi også i dag.

-Vi får vite mye om en tid som har gått tapt, samtidig tar det opp en del temaer som er aktuelle i dag, sier hun, og legger til:

– Det er jo interessant at mannlige forfattere også blir husket som essayister. Det gjelder blant andre Vinje, Garborg og Bjørnson. Collett er blitt stående i skyggen, men jeg mener hun er like god som Vinje, og mer trofast mot sine kampsaker enn Bjørnson.

bente.rognan.gravklev@dagsavisen.no