Kultur

Bredside mot filminstituttet i ny bok

Norsk filminstitutt får kraftig kritikk i ny bok fra bransjeblad-redaktør.

– Så lenge ledelsen i Norsk filminstitutt forholder seg servilt til Kulturdepartementet, klarer ikke filminstituttet å stå imot politisk press, sier Kjetil Lismoen, redaktør i filmbransjebladet Rushprint og filmkritiker i Aftenposten.

Kraftsalven kommer i forbindelse med Lismoens ferske bok «Blant hodejegerne og nazi-zombier: Generasjonen som gjenreiste norsk film». Den lanseres i Oslo i kveld, med en panelsamtale der filmregissør Sara Johnsen og forfatter og tidligere NFI-konsulent Erlend Loe deltar.

I boka forteller Lismoen om utviklingen i norsk film de siste 20 årene, og blant annet om rollen til Norsk filminstitutt, som siden 2008 har forvaltet den statlige produksjonsstøtten til norsk film. I inneværende år fordeler NFI 625 millioner statlige kroner til det norske filmfeltet.

Lismoen mener at filminstituttet har inntatt en underdanig posisjon overfor departementet som bevilger midlene. I boken skriver han blant annet om kontroversen rundt filmen «Pax» (2011), som hadde fått over ni millioner kroner i støtte fra NFI, men floppet på kino og ble slaktet av anmelderne.

I ettertid hevdet NFI-konsulent Nikolaj Frobenius at filmen ikke ville fått støtte hvis regissøren hadde vært en mann, og at han som konsulent var blitt utsatt for press fra både Kulturdepartementet og NFI til å gi filmen støtte.

«For oss som hadde fulgt Norsk filminstitutt over lengre tid, ble det fristende å knytte skandalen til den uselvstendige rollen organisasjonen hadde inntatt overfor Kulturdepartementet, som var blitt merkbar under Nina Refseths tid som direktør, og som bare er blitt sterkere under etterfølgeren Sindre Guldvog», skriver Lismoen.

Flopp

– Problemet er når det oppstår uklarhet rundt NFI-konsulentenes integritet, og om de gjør sine skjønnsmessige vurderinger uten å bli utsatt for politisk press. Historien om «Pax» er et åpenbart eksempel på politisk press fra Kulturdepartementet som gikk ut over konsulentens integritet.

– Grunnen til at vi fikk høre om dette i ettertid, var at filmen ble en flopp, og at korrespondansen i NFI dermed ble gjennomgått av mediene. Men det er vanskelig å vite hvordan dette presset arter seg, siden NFI-systemet er såpass lukket. Jeg tror ikke dette var et enkeltstående tilfelle, sier Lismoen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ansiktsløs

Nina Refseth var Norsk Filminstitutts direktør ved opprettelsen i 2008 fram til 2013, da dagens direktør Sindre Guldvog overtok.

– Mot slutten av Nina Refseths direktørperiode snakket hun om at NFI burde ha større fokus på filmkunst, og understreket fordelene med armlengdes avstand-prinsippet. Sindre Guldvog er mer pragmatisk. NFI setter sjelden i gang initiativer uten å rådføre seg med departementet. Under Guldvogs ledelse framstår NFI altfor ofte som en ansiktsløs instans som betjener søkere. NFI burde tatt en mer aktiv rolle i forvaltningen av norsk filmkultur og debatten om norsk film. Men det forutsetter at NFI fristilles mer fra departementet, mener Lismoen.

– Norsk filminstitutt mangler den selvstendigheten som filminstituttene i Danmark og Sverige har. Der følger man i større grad prinsippet om armlengdes avstand. Det gjør disse filminstituttene mer dynamiske og beslutningsdyktige.

– Ledelsen i NFI er svært vâr for politiske føringer og hva som sies i Kulturdepartementet. Ingen av direktørene i NFI har utfordret forholdet til Kulturdepartementet. For en institusjon som NFI er kreativ motstand mot bevilgende myndighet viktig for å skape større handlingsrom. Jeg har ikke sett at NFI har stått for en slik motstand, mener Lismoen.

«Østeuropeisk»

«Er det mulig å bygge opp genuint alternative miljøer med staten som innholdsgarantist? Det smaker vel heller av noe vi trodde tilhørte den østeuropeiske kommunismens historiske skraphaug», skriver Lismoen i boka, med henvisning til filminstituttets talentordning Nye Veier. Nye Veier ble etablert i 2012 som en tilskuddsordning for «regissører som ønsker å ta kunstneriske sjanser», som det het ved opprettelsen. Nye Veier støtter idéutvikling og produksjon innen både kortfilm, dokumentar, dramaserier og spillefilm.

– I danskenes New Danish Screen-ordning er det et strengt krav om at mottakerne skal tilføre noe nytt til dansk filmkunst. Nye Veier er så forsiktig definert at alle får litt, ingen tør bruke begrepet «elite» eller «filmkunst» eller lage en ordning som er spisset mot noen få store talenter. – Nye Veier skal skape alternativer til mainstream-filmen, men overraskende mange av prosjektene i ordningen er mainstream-filmer. De samme konsulentene vedtar all støtte både til mainstream-filmen og til Nye Veier. Dette er ikke et system som skaper nye ideer, mener Lismoen.

I Norsk filminstitutt er det konsulenter som innstiller filmprosjekter på støtte. For spillefilm og dramaserier er det to konsulenter, som sitter på åremål.

– I praksis er mesteparten av norsk statsstøtte til spillefilm og TV-drama vedtatt av to konsulenter. Når jeg forteller dette til bransjefolk i utlandet, nekter de å tro at det er så ille. Det er som om hele den norske skjønnlitteraturen skulle vært styrt av to personer. Det er et demokratisk problem at så få personer styrer mesteparten av midlene, mener Lismoen.

Mer fra Dagsavisen