Kultur

Brage til Malvin og Lillesøster

Få barn går gjennom norsk barnehage eller skole uten å stifte bekjentskap med Kari Grossmann. I går fikk hun Brages hederspris, svært fortjent.

Bilde 1 av 4

Lesebøker. Myldrebøker. Aktivitets-bøker. Pekebøker. Mattebøker. Barnas Trafikklubb. Røde Kors. Redd Barna. OL-maskotene Håkon og Kristin fra Lillehammer 1994. Og historier om Malvin, Lillesøster, og universet rundt dem.

Lista over alt Kari Grossmann har tegnet i de snart femti årene hun har illustrert og skrevet bøker, er lang. Hun er kanskje ikke et navn alle kjenner. Men bøkene hennes – den lett gjenkjennelige streken – er kjente for alle som har satt fot i norsk barnehage eller skole de siste førti åra. Det er ikke få ihjel-elskede og oppleste eksemplarer av bøkene om Malvin og Lillesøster som leses for ørtifjørtende gang ved norske sengekanter landet over.

Mitt første møte med Kari Grossmann skjedde via leseverket «LES», forfattet av Åge Didriksen og utgitt på Aschehoug, i bruk i norske barneskoler på åttitallet. Dessuten aktivitetsbøkene til NRK-serien «Portveien 2», og en rekke myldrebøker. Det var kjærlighet fra første stund, overfor de detaljrike, forseggjorte tegningene, som viser barn i ulike farger og fasonger i variert lek, ulike situasjoner. Dels kjent, delt nytt, alltid spennende.

At en lærebok ble første møte er ikke tilfeldig. Kari Grossmann har illustrert en hel haug lærebøker, og bidratt til en lang rekke mer eller mindre pedagogiske myldre- og aktivitetsbokutgivelser, fylte av detaljer leseren kan gå på leit etter i kriker og kroker, forgrunn og bakgrunn i bildene. I «Se og si» er det hovedpoenget, å lete etter gjenstander i bildene, og samtidig øve på ord. «Jeg er egentlig ikke så opptatt av at bøkene skal være pedagogiske eller oppdragende. Men om jeg har noe prosjekt, er det å bidra til barns språkutvikling. Å snakke sammen om det man leser og la barna assosiere fritt rundt det boka forteller, er viktig. Da må situasjonene de leser om, være gjenkjennelige», sa Kari Grossmann da jeg intervjuet henne i anledning syttiårsdagen hennes for fem år siden.

Generelt er det mye som skjer i kulissene i Kari Grossmanns univers. Ta barneboka «Malvin og Ella». Det er en bok om vennskap, og om hvem som skal bestemme når man leker sammen. Malvin er på besøk hos Ella. Han vil leke med dinosaurene og supermanntrøya hennes, hun vil kun leke mor, far og barn. Hvorfor forstår den voksne leseren av å se på bildene. I bakgrunnen ser man nemlig at Ella nylig har fått et lite søsken, et spedbarn faren bysser og legger til å sove. Mest sannsynlig har Ella fått ny babydukke for å ha sin egen baby, resonnerer den voksne leseren, og bruker mor-far-barn-leken til å spille ut sin nye hverdag. Men i teksten er det ikke nevnt. Den handler i stedet om det som ligger småbarna aller nærmest: vennskap, forhandling, posisjonering. Konflikt, og trygg forsoning. Det nye familiemedlemmet bare er der, uten forklaring.

Slik mye mangler forklaring, fordi det ikke trengs. «Alt må ikke diskuteres, gjøres til poeng. Ikke før barna selv bringer det på bane. Det er slett ikke alltid at barn ønsker svar på det samme som voksne har lyst til å fortelle», forklarte Kari Grossmann.

Som at Lillesøster har et søsken med annerledes utseende fra resten av familien. Adoptert, tenker de voksne. Men det nevnes aldri, gnis aldri inn, finnes bare som en selvfølgelig del av livet. Kari Grossmanns bøker er ikke problemsøkende terapilitteratur som tar opp incest og vold og grufullheter. I stedet finner hun drama i små, men svært gjenkjennelige situasjoner for travle og tidsklemte familier. Lillesøster på to–tre år er sint og nekter å spise frokosten sin. Alle landets travle og tidsklemte småbarnsforeldre nikker gjenkjennende. Eller hun er med på butikken og blir fristet av smågodtet. Tar litt, men blir avslørt av pappa. Legg det tilbake, sier han. Noe Lillesøster gjør, helt konkret, idet hun spytter det tilbake oppi smågodthylla. Slik hun også fant en kreativ løsning og tisset i hatten hans da toalettet var opptatt midt i slutte-med-bleie-fasen.

«Årets vinner har gjennom et langt kunstnerliv latt barns nysgjerrighet og vitebegjær være førende og forførende», skriver juryen som i går tildelte Kari Grossmann Brageprisens hederspris, en pris som ifølge statuttene tildeles intet mindre enn «en person eller institusjon som i kraft av sin gjerning som forfatter, oversetter eller som på annen måte, har bidratt til å øke utbredelsen av eller forståelsen for litteratur, eller til å høyne kvaliteten på norsk skriftkultur».

Det er lett å slutte seg til. Kari Grossmanns bøker tar barna på ordentlig alvor. Ser ting fra deres begrensede høyde, deres perspektiv. De er dessuten en befriende motvekt mot den håpløst kjønnede inndelingen i rosa prinsesse- og blåsvarte superhelt-leker barn utsettes for altfor mange andre steder. Hos Grossmann er ikke barn kjønnet sitt først. De er barn, med tanker, følelser og rikelig personlighet. I juryens ord handler bøkene hennes «om å undre seg. Om å filosofere over små og store spørsmål. Over hverdagslivets detaljer og begivenheter, men også over fantasiens og magiens ubegrensede muligheter. Med lekenhet, men også med det største alvor». Brages hederspris til Kari Grossmann er et glitrende valg. Gratulerer!

Mer fra Dagsavisen