SAKPROSA
Anne Bitsch
«Går du nå, er du ikke lenger min datter»
Spartacus forlag
Boka starter med en begravelse. Anne Bitschs mor er død. Men dattera er ikke lei seg. Mer nummen. Sint. Føler seg først og fremst alene, slik hun ofte gjorde det gjennom oppveksten. For Anne Bitschs mor, hun som nå ligger i kista, har ikke vært noen trygg og stødig klippe i datteras liv. Tvert om. Moren Kamma var alkoholiker. Hun slet med psykisk sykdom. Og da tenårige Anne trengte henne aller mest, etter å ha blitt utsatt for et seksuelt overgrep, sviktet Kamma totalt. Begravelsespresten vet om alkoholismen. Hun sier det i kirka, at kreftene i rusen påførte alle rundt Kamma skade. Da bryter Anne sammen. Endelig er det noen som ser. Endelig har hun vitner til smerten. «For første gang i mitt 29-årige liv tar en voksen helt og fullt mitt parti. Og det skjer i en fullsatt kirke».
Hvorfor skjedde det ikke før? Hvordan kan ei jente vokse opp med en psykisk syk, alkoholisert mor uten at noen griper inn og hjelper til? Uten at noen ser at jenta går på selvstyr, at det er hun som vasker hus og lager mat og ordner opp, hun som er sin mors støtte, ikke omvendt? Vil de ikke se? Klarer de ikke? Hvorfor var det ingen som reagerte da tenårige Anne nærmest over natta endret oppførsel etter å ha blitt utsatt for et seksuelt overgrep av sin biologiske far? Og hvor var nettverket utenfor privatsfæren? Skoleverket, barnevernet, familiehjelpen? De vonde spørsmålene dirrer gjennom hele «Går du nå, er du ikke lenger min datter».
Det er en bok om å være et offer. Et offer som etter alle ytre parametere klarte seg veldig bra, som fikk utdanning og jobb og posisjon, men som i voksen alder likevel sliter med senskader av utrygge oppveksten. Med dårlig selvfølelse, skam, sinne, sorg. Anne Bitsch formidler med varme heller enn bitterhet, selv om sistnevnte hadde vært helt på sin plass. Skriver om reiser tilbake til folk hun kjente i barndommer. Om jakten på Den Ene – ønsket om at det likevel kanskje var noen, noen som helst, blant alle de lærerne, naboene, vennene, og andre voksenpersonene hun møtte gjennom oppveksten, som faktisk gjorde noe. Men nei. Arbeidet finner sted ti år etter at moren er død. Men jo mer Anne Bitsch graver, dess flere skuffelser. Morens – og datterens – fasadebygging fungerte. Ingen så. Eller de så, men følte ikke det var deres oppgave å gripe inn.
Mye handler om klasse. Anne Bitsch vokste opp i Danmark på åtti- og nittitallet. I «Går du nå ...» spoler hun også tilbake til morens oppvekst, som bakteppe for sine erfaringer. Moren Kamma hadde foretatt en klassereise. Hun var den første i sin familie som prøvde seg på utdannelse. Alkoholmisbruk var noe man forbandt med underklassen, med visse familier der det sto såpass dårlig til at alle kunne se hvordan de slet bare ved å betrakte den utslitte boligen, skrotet på plenen utenfor. Der barna var sinte og utagerende skoletapere, ikke høflige og flinke, snille og pliktoppfyllende perfeksjonister som lille Anne. Utad var Kamma intellektuell og belest. I hjemmet deres var det kunst på veggen, parkett på gulvet og bøker i hylla. Men det manglet trygghet. Overgrepet tiet Anne lenge om, helt til hun likevel fortalte – og ikke ble ordentlig tatt på alvor.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
«Går du nå ...» er en svært personlig beretning. Men den har betydning langt utover det enkeltstående og private. Det er umulig å lese uten å berøres, uten å tro på forfatteren. Leseren tvinges til å ta en ekstra tankerunde rundt de barna og ungdommene man selv kjenner. Hvordan har lille «Emma» i podens skoleklasse det egentlig? Eller tenårige «Nora» i oppgangen? Boka retter flere velplasserte spark mot alle som skal utgjøre et sikkerhetsnett når familien svikter, det være seg i barnehage, skole, barnevern eller sosialtjenester. Anne Bitsch skriver svært innsiktsfullt om å være et overgrepsoffer, hvilke psykologiske og fysiske mekanismer som ofte trer i kraft i ettertid, og om rettssystemets vansker med å hanskes med overgrepssaker. Hun skriver om kjærlighet mellom foreldre og barn, om oppvekst. Alt godt forankret i faglitteratur, og med et rikt tilfang av dagbøker, brev, intervjuer og dokumenter som kilder.
«Fortellingen jeg legger fram, er sann, men ikke objektiv. Jeg er nesten helt sikker på at enkelte vil ha en helt annen oppfatning av det som skjedde, og ikke vil stille seg bak mine analyser. Noen vil kanskje bli støtt, såret og forbanna av bokas utlegninger, andre vil mene det er «upassende» å brette sin families historie ut på denne måten. Offentlig. [Men boka] er først og fremst er barnets vitnesbyrd om hvordan det var å vokse opp i en familie som gikk i oppløsning for åpen scene uten at noen grep inn», skriver Anne Bitsch i et førstekapittel som byr på en forbilledlig klar diskusjon av sannhet, av hvem som eier en historie. Enkelte, forklarer forfatteren, syns heller at hun skal fokusere på at det tross alt gikk bra med henne. Tilgi og gå videre. Men er tilgivelse mulig? «Går du nå ...» diskuterer spørsmålet. Lander nærmere «nei» enn «ja», men er først og fremst opptatt av å vekke leseren. Det klarer den. Boka gir en rystende skildring av en brusten barndom, og er en kraftig øyeåpner som anbefales alle. Selv om lesningen gjør vondt.