ROMAN
Kjersti Annesdatter Skomsvold
«Meg, meg, meg»
Aschehoug
«Meg, meg, meg» blir presentert som en barnebok, og det er et interessant grep, fordi boken i så liten grad frir til målgruppen: Den er uten illustrasjoner og nærmest blottet for ytre handling. Den er sentrert rundt det indre følelseslivet til den venneløse forfatterspiren Marte på 11 år. Marte lever et hverdagslig liv, med snille, rare foreldre og den anonyme treårige lillebroren Frans. Brorens fødsel markerer et skille i Martes følelsesliv: Fra å være en ubekymret unge, blir hun nevrotisk og redd. Uroen er knyttet til hva som kan skje med broren, at han kanskje kan bli rammet av en ulykke. Noen steder virker det nærmest som om Marte har en tvangslidelse: Hun må lukke postkassen på den riktige måten, men det blir aldri rett, hun spisser blyanter til det ikke er mer igjen av dem. Men det er en frigjørende oppfinnsomhet hos henne også: Hun bruker blyantskrellet som tobakk, ruller det inn i papir og gir bort sigarettene til en storrøykende nabo.
Skomsvold evner å gjøre det hverdagslige rart og fint på en liketil måte. Hun har en original, lavmælt måte å bruke språket på. Det er både forførende og forunderlig: Hverdagen åpner seg mot det absurde og morsomme i små fantastiske gløtt. Boka er fin på det konkrete, hverdagslige og litt absurde planet. Men de poetiske kommentarene, forsøkene på å analysere og plassere Marte, kan komme i veien. Et sted tenker Marte på livet sitt på denne måten: «Jeg synes livet mitt er som en dårlig film, og jeg klarer ikke å la være å trykke på gjentagelsesknappen» – hva er gjentagelsesknappen? Jeg tror ikke det finnes et barn i verden som greier å reflektere over seg selv på denne måten. Og hvis det finnes, så tror jeg det blir uvedkommende og fjernt å lese om det for andre barn. Når Skomsvoll går inn og analyserer sin egen jeg-person på denne måten, brytes magien.
Skomsvold er mye sterkere når hun skriver om Martes merkelige og fine fantasi, for eksempel om peanøttens vei gjennom kroppen før den ender i magesekken, «hvor den legger seg godt til rette før den ender i magesekken, som en sliten mormor i badekaret». Hun tar også barns evne til å tenke melodramatisk på kornet – «jeg synes døden er en skandale».
Romanen er sentrert rundt det udramatiske, underlige og det er absolutt en kvalitet. Men det er også litt merkelig at Marte framstår såpass uberørt av sitt eget utenforskap: At det ikke er en sterkere sårhet og skrekk i hverdagen til en 11 år gammel jente som er helt uten jevnaldrende venner. Smerten må jo finnes der et sted.