SAKPROSA
Anita Krohn Traaseth
«Godt nok for de svina»
Cappelen Damm
Med den selvbiografiske «Godt nok for de svina» ligger HP-toppsjef Anita Krohn Traaseth nå på toppen av bestselgerlista for generell litteratur. Parallelt er Traaseth blitt hovedeksemplet i en mildt sagt underlig debatt hvor det påstås at norske kvinnelige toppledere roser hverandre for mye, og på feil måter. Det er smilefjes og hjerter og flaue plussord uten substans, til og med på Twitter, og det tar seg rett og slett ikke ut. Aftenposten kunne på vegne av markedsanalytiker Ole Petter Nyhaug forklare at «det ligger i en kvinnes natur å være mer støttende, empatisk og positiv enn en mann», men at han «føler for å skru av hele internett når jeg ser det. Jeg orker ikke lese. Det er for mye, og det er fullstendig ukritisk».
Hardt å henge på sosiale medier, altså, for folk som har sett seg leie på at også kvinner støtter opp under hverandre. Hva skjedde egentlig med «kvinne er kvinne verst»? Det hadde vært så mye greiere om kvinnfolka bare kunne holde seg til det!
At dette er kvinner som har brukt tiår på å komme seg opp og fram, ofte i svært mannsdominerte miljøer, og som leverer alt som er forventet av en næringslivsleder, er visst mindre viktig for de som synes at kvinners nettverksbygging er irriterende. For det er jo ikke tilfeldige rosabloggere - og definitivt ikke timeansatte butikkvikarer eller slitne hjelpepleiere - disse topplederne og toppolitikerne heier på. Det er hverandre. Folka på toppen. Nettverksbygging, altså, og veldig tydelig sådan, siden den ikke foregår over en sigar på lukket lutefisklag som hos Gutteklubben Grei.
Hvilket er et poeng for Anita Krogh Traaseth. Hennes selvbiografi «Godt nok for de svina» slår et slag for åpen ledelse. For å blogge og være personlig, skrive bok om egen bakgrunn og oppvekst, vise fram svakheter i tillegg til styrker. Da Traaseth startet bloggen Tinteguri, med personlige tanker om ledelse og politikk iblandet litt familieliv og selvhjelpstanker, ble hun kalt triviell. Men bloggen ble en suksess. Traaseth tror det er den veien ledere skal gå, og etterlever det også i boken sin.
«Godt nok for de svina» forteller historien om hvordan Anita vokste opp med psykisk syk mor som siden tok sitt liv. Den handler om en far som lærte henne å gi seg når det er «godt nok for de svina», der svina kan være egne barn, kunder eller kollegaer. Det er er bok om mot, om å tørre å slenge seg frampå når sjansen er der. Anbefalingen er å være uredd. Ta utradisjonelle valg, uten å tenke på «hva som er lurt eller politisk korrekt».
Det er bokas styrke, og dens åpenbare svakhet. «Dette er ikke en bok som forteller deg hvordan du skal bli toppleder. Den handler ikke om kvinnelige ledere eller ledelse som fag. Den handler egentlig bare om hvorfor og hvordan en norsk samtidsleder jobber bevisst med å ikke stå i veien for seg selv, eller andre», skriver Traaseth.
Men hva skal man så bruke det til? Leseren lærer at også toppledere synes det er kjipt å være arbeidsledig i jobbsøkerkøen hos Nav. Får litt støtte på at det er lov å prioritere lange dager på kontoret framfor å skure i krokene og tilberede mat fra bunnen av. Men også at det er ok å ta lang mammaperm, og å sove seg sterk etter vonde nederlag. Ikke må man trene eller kutte røyken for å være suksessfull, heller, men det er smart å finne seg en mentor, og bedrive mental trening.
«Godt nok» er uten tvil et nyttig motto for mange flinke piker av begge kjønn, på individplan. Men utover det? Alt koker ned til en slags form for ekstremindividualisme, i beste - eller verste - amerikanske selvhjelpsstil. Traaseth forteller gjerne hva som gjør henne til et bra lederemne, men reflekterer lite over hva som gjør at andre, særlig kvinner, verken vil eller tør. «Stå på!» er helt legitimt på Twitter, men å bruke en hel bok på å påstå at det er det eneste damer trenger å gjøre for å nå opp og fram, blir for enkelt. Samfunnsanalysen uteblir. Innsikten i strukturene, og historien bak. Tankene rundt hvorfor alle ikke bare står på, hvis det er så enkelt. Så også det overgripende, kanskje mer økologisk innstilte blikket på hva vi egentlig driver med i multinasjonale storbedrifter, når målet er vekst, vekst, vekst, koste hva det koste vil. Vil gjennomsiktig ledelse redde jordkloden?
Synd, for Traaseth skriver helt grei prosa, og framstår ellers som en fantastisk hyggelig person, slik folk åpenbart ofte gjør i egenskrevne biografier. Det hadde vært topp om hun brukte sin neste bok til å reflektere mindre rundt seg selv, og mer rundt strukturene omkring, slik den amerikanske Facebook-sjefen Sheryl Sandberg gjør i «Lean In». Da hadde det blitt både #brajobba og stort smilefjes herfra.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no