Bøker

– Vi burde være mer alene

«Fortellingen om øde» er Ida Hegazi Høyers fjerde roman, om en eksentriker som vil bo på en øde øy. – Det er viktig å ha døra på gløtt til det absurde, mener Høyer.

Som i flere av hennes tidligere bøker, handler Ida Hegazi Høyers nye bok om noen som oppsøker ensomheten. «Fortellingen om øde» er basert på en sann historie hun fikk høre da hun var på Galápagosøyene i fjor høst.

– Den handler om en tysker, en eksentrisk visjonær som var tannlege og lege. Han var misantrop, og hadde ikke lyst til å leve i sivilisasjonen lenger.

Tannlegen reiste derfor til en øde øy på Galápagos, Floreana, for å være alene. Han mente at hvis man levde vekk fra folk, spiste kun vegetarisk og alltid gikk naken, kunne man bli 140 år. Før han dro, trakk han også ut alle tennene sine, forteller Høyer.

Det var imidlertid ikke lenge han fikk være alene.

– Han ble en slags kjendis og fikk følgere som kom til øya, til hans store fortvilelse. Romanen handler om hva som skjedde med menneskene på øya. Det endte jo ikke bra.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Avhengig av ensomhet

Den siste tida har Høyer fått mye oppmerksomhet for romanene sine, og har blant annet vært i Brussel for å ta imot EUs litteraturpris. Men det er ved å trekke seg tilbake og å hengi seg til ensomheten, at man virkelig får tenkt igjennom hva det er man egentlig holder på med i livet, sier Høyer.

– Det å isolere seg er en måte å ta inn over seg livsvilkårene våre. Vi er jo alene, uansett hvor hardt vi holder hverandre i hendene, og uansett hvor mange folk og hvor mye kjærlighet vi har rundt oss, så er vi til sjuende og sist alene.

For Høyer ville det vært hel uutholdelig å ikke ha mulighet til å være i fred.

– Jeg kjenner mange som sier at de aldri er alene. De har ikke vært alene på mange år, ikke engang for en helg. For meg er det helt ubegripelig. Jeg er helt avhengig av det, forteller hun.

LES OGSÅ: Bokhøsten

Kritisk isolasjon

Høyer ble i vår kåret til en av de ti mest lovende forfatterne under 35 år i Morgenbladet. I en kommentar omtalte Ingunn Økland i Aftenposten, disse forfatterne som «hemmelige». Et av poengene var at forfatterne vender blikket innover og ikke vil utforske samfunnet. Høyer synes ikke det er noe motsetning mellom disse to.

– Det å trekke seg ut av samfunnet man lever i er en måte å utforske det på. For å kunne se utover, må man også se innover. Det er jo nettopp gjennom å se på de små mekanismene folk imellom at mange samfunnstrekk kommer fram.

Massegalskap

Tannlegen og hans følgere i boken forviller seg inn i en virkelighetsforståelse som ødelegger dem. Kanskje er det en speiling av hvordan vårt eget samfunn kan være ensporet. Men vi er alle med på leken, påpeker Høyer.

– Man må se samfunnet utenifra for å være kritisk. Men man må kanskje begynne med seg selv. Vi er jo alle en del av systemet, selv om man kanskje ikke liker det. Alle jobber på og tjener penger for å kjøpe ting, og fyller opp husene med ræl. Og så sitter alle og snakker om hvor skrekkelig ressursbruken vår er, sier Høyer.

Trekker man seg ikke unna, fortsetter man bare i samme tempo. Å tre ut av samfunnet, ta noen pauser innimellom, kan gjøre at vi lærer å leve litt enklere.

– Det er veldig mye man klarer seg uten. Tenk på all dritten man har på et kjøkken i dag, alt det meningsløse utstyret. Man skulle jo tro at folk driver Michelin-restauranter. Det er en form for massegalskap.

Surrealisme på gløtt

Gjennom litteratur kan vi få et pusterom fra de hektiske livene våre, og kanskje også andre typer innblikk. Høyer skriver bøker med absurde innslag for å minne oss på at livet også er uforståelig.

– Alle bøkene mine har elementer av det absurde eller det litt surrealistiske. Jeg liker å ha døra på gløtt til det uforståelige. Slik er jo livene våre også, det er på langt nær alt vi skjønner. Litteratur er et av de få feltene i våre profesjonaliserte og pragmatiske liv der vi faktisk kan tåle å åpne den døra litt, eller hvor det kan finnes et rom for det uvirkelige. Og da tenker jeg at det rommet må holdes åpent.

Mer fra Dagsavisen