Bøker

Vellykket fra 70-tallet

Den anekdotiske lettheten gjør det mulig å svelge nesten 800 sider om den unge Ketil Bjørnstad.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Ketil Bjørnstad

«Verden som var min. Syttitallet»

Aschehoug

Forfatteren skriver i et rasende tempo, det er bare ett år siden han serverte oss «Sekstitallet». Tempoet tyder på at dette er blitt et lystprosjekt, og det er kanskje her hemmeligheten ligger. Det kan bli overkant mye dokumentasjon om verdens og det norske rikets tilstand, og en tendens til namedropping innen musikkverdenen, men ideen med å sy sammen det upersonlige og det personlige, sette tidens dramatikk opp mot den private dramatikk, må likevel kalles et svært vellykket prosjekt.

Denne boka dokumenterer Ketil Bjørnstads unge, formative år. I kraft av sin begavelse havner han midt i den norske kulturdammen. Som tilbakeskuende kronikør for 70-tallet må han derfor sies å være særdeles kompetent. Et av romanens mer interessante innslag er Bjørnstads litt vaklende forhold til tiårets sterke politiske press. Venner og mennesker han beundret gikk inn i AKP (m-l). Selv følte han på et gryende ubehag, men klarte ikke å ta klar avstand. Et dilemma som mange vil kjenne seg igjen i.

Portrett med Bjørnstad: - I mine svarteste øyeblikk skjønte jeg at jeg skjøv foran meg noe

I 1970 er Ketil Bjørnstad blitt 18 år, og er for lengst genierklært som klassisk pianist. Privat føler han seg heller som en outsider. Han er altfor tykk, han drømmer om kvinner og kjærlighet, men innser at begge deler er utenfor rekkevidde. Altså en ungdomshistorie som både er gjenkjennelig plagsom, men også spesiell og annerledes nok til å forsvare en litterær utbretting.

Historien om Ketil Bjørnstads raske slanketur er en av bokas heftigste innslag. Det er moren som kommer med ideen om «astronautdietten», masse proteiner og ingen karbohydrater. Kiloene raser. I løpet av svært kort tid er han halvert. Men denne tilsynelatende vellykkede slankekuren har også mørkere sider, som man den gangen ikke hadde kunnskap om.

Den røde tråden i «Syttitallet» er vennskapet med Ole Paus. Ketil Bjørnstad har fått egen musikkspalte i Morgenposten, og en dag kommer han over en plate av den unge musikeren Ole Paus. Bjørnstad skriver en panegyrisk anmeldelse, og bestemmer seg for å oppsøke musikeren for å vise ham den. De finner hverandre i felles musikk- og litteraturinteresser. Plutselig er Ketil Bjørnstad inne i et helt nytt miljø, der det ikke minst er et stort utvalg damer.

Miljøet byr også på en dannelsesreise for den unge pianisten. Hit kommer de fleste: Erik Bye, Harald Sverdrup, Gunnar Bull Gundersen, Alf Cranner og Henny Moan. Ketil Bjørnstad får et sterkt møte med Jens Bjørneboe, og med tidens store litterære navn: Finn Alnæs. Han trekkes mot nye muligheter og nye musikkuttrykk. Begynner å skrive dikt, og får snart utgitt sin første bok. Lar seg inspirere av jazzmusikk og popmusikk, til sine gamle pianolærer Amalie Christies forskrekkelse.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

Forventningspress fra lærere og familie stilt opp mot Ketil Bjørnstads egne planer og lyster, er også et gjennomgående tema i boka. Det samme er den tilbakevendende tvilen og mistilliten til egne evner.

«Verden som var min. Syttitallet» er blitt enda bedre enn «Sekstitallet», fordi den oppleves som mer konfliktfylt og mer dramatisk enn den første boka, og fordi Ketil Bjørnstad bringer inn en så stor del av Kultur-Norge på 1970-tallet. Det kunne lett bli skrytende namedropping, men Ketil Bjørnstad leverer små historier og karakteristikker som viser fram mennesket og ikke «kjendisen».

Jo da, boka er naturligvis altfor lang. Forfatteren pøser på med hele sitt turbulente og konfliktfylte ungdomsliv. Bretter det ut nærmest hemningsløst, ingenting for lite, ingenting for stort. Har han aldri hørt om begrensningens kunst? Likevel fristes man til å sitere bestevennen Ole Paus fra et sted i boka: «La nå gutten få snakke!». Det er nettopp det man håper at han skal fortsetter å gjøre, inn i åttitallet.