ROMAN
Marguerite Duras
«Sommerregn»
Oversatt av Gøril Eldøen
Oktober
Romanen «Sommerregn» av franske Marguerite Duras (1914–1996) som nå er oversatt til norsk, kan kalles utfordrende og poetisk, fabulerende og litt ubegripelig. Selv om den ikke er blant hennes viktigste bøker. Ifølge forfatterens eget etterord var denne lille fortellingen på drøye 150 sider opprinnelig et filmmanus. Fordi hun følte at historien bare kunne fortelles i bilder. Men personene i filmen ville ikke forlate henne, derfor ble det også en bok, plassert i Vitry, en av forstedene til Paris, et svært lite litterært sted. Og kanskje nettopp derfor så brukbart?
I denne byen bor en fattig familie med sju barn. De lever på trygd, og har knapt til mat på bordet. Moren Natasja og faren Emilio er begge innvandrere, moren av russisk eller polsk opprinnelse. Ingen av barna går på skolen. Heller ikke den eldste sønnen Ernesto, som ifølge fortelleren er et sted mellom 12 og 20 år, og som plutselig åpenbarer seg som et geni. Han finner en delvis ødelagt bok, og oppdager til sin egen og søsknenes fryd og forundring at han kan lese, uten at han noen gang har lært det.
Han lærer seg etter hvert hele pensum til videregående bare ved å stå utenfor skolen og lytte! Det går frasagn om denne gutten, og en kort periode går han på skolen som andre barn. Men etter bare ti dager bestemmer han seg for å slutte. På skolen lærer han bare det han ikke kan, og hva skal han med det? Denne litt mystiske forklaringen på skolenekt blir et merkelig omdreiningspunkt i romanen.
Den viser samtidig til Marguerite Duras både modige og originale måte å utfordre våre oppfatninger på – om barn og læring, eller om vårt syn på barn, og vårt syn på kunnskap. Barna i «Sommerregn» lever helt på utsiden av samfunnet, og er ofte overlatt til seg selv. De er likevel trygge sammen med den underlige storebroren Ernesto og den nesten jevngamle Jeanne. Også hun begavet, og dessuten sterkt knyttet til Ernesto. Det antydes en kjærlighetshistorie mellom søsknene, litt vagt og forsiktig formulert, plassert i et slags poetisk rom. En form som er typisk for mye av det Marguerite Duras skriver.
Beretningen springer fram og tilbake. Her er ingen kronologi, men til gjengjeld originale betraktninger om kjærlighet og oppdragelse, eller kanskje mangel på oppdragelse. Marguerite Duras lille roman folder ut et stort lerret som synes å vise hvilken livskraft og begavelse barn har, selv i utsatte posisjoner. Søsknene i «Sommerregn» lever tett sammen, og er ofte alene når foreldrene plutselig finner det for godt å dra på byen for å drikke og more seg.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Etter hvert blir den begavede Ernesto berømt i hele Frankrike, han blir intervjuet og omtalt. Og han svarer på sin naive, men likevel selvsikre og sjarmerende måte i iscenesatte dialoger, som fyller mye av boka. De skaper både letthet og en type teatralsk innslag som tidvis virker kunstig og påtatt.
Mye av Marguerite Duras’ styrke er hennes helt personlige, intuitive stil, og de løse, fabulerende innslagene som synes å sette vedtatte sannheter på hodet. Og sånn sett fyller «Sommerregn» forventningene. Her er setninger som denne: Han beveger seg mot disse menneskene som mot et nytt land, et sted med en uimotståelig nåde, avsondret fra resten av Vitry, befolket bare av disse menneskene …» Det er læreren som snakker, den opplyste og velutdannede som erkjenner at han er kommet til kort, han står overfor noe han ikke forstår.
Det er mange slike bevegende innslag i Marguerite Duras roman, som viser hvorfor hun er en forfatter som stadig utfordrer og gleder.
Les også: «En historie flyttet inn»
Duras’ tid
Marguerite Duras var fransk litteraturs grande dame. Flere av bøkene hennes er nylig kommet i nye norske oversettelser.
Av Gerd Elin Stava Sandve
Marguerite Duras var født i 1914, og døde i 1996. Hun var forfatter og filmregissør.
Aller mest kjent er hun nok for romanen «Elskeren» (1984), som hun fikk Goncourt-prisen for, og for filmmanuset til «Hiroshima, min elskede» (1959).
Mange av bøkene har selvbiografiske trekk, inspirert av forfatterens oppvekst i det som før het Saigon i Fransk Indokina, nå Ho Chi Minh-byen i dagens Vietnam.
Noen av de nyeste norske oversettelsene:
«Det er alt»
Oversatt av Silje Aanes Fagerlund
Transfer forlag
Marguerite Duras døde 3. mars 1996. Dette er en dagbok fra de to siste leveårene hennes. Siden hun ikke lenger kunne skrive selv, er teksten nedskrevet av den yngre partneren Yann Andréa Steiner. Teksten er dels dialog med ham, dels monologiske ytringer. Det handler først og fremst om døden, men også om kjærlighet, begjær, barndommen i Indokina, forfatterens mor og refleksjoner rundt livet som skrivende. Denne utgaven kom i desember, og har etterord av Anne Helene Guddal.
«Å skrive»
Oversatt av Silje Aanes Fagerlund
Transfer forlag
Marguerite Duras reflekterer rundt sin egen skriving, og forteller om steder som har hatt stor betydning for bøkene hennes. Hun forteller om «visse vaner», om å aldri ha løyet i en bok, og om behovet for å være alene. Det handler mye om ensomheten som var nødvendig for å kunne skrive de bøkene hun ville skrive. Etterord ved Silje Aanes Fagerlund.
Michelle Porte
«Stedene. En samtale med Marguerite Duras»
Oktober
Dokumentarfilmskaper og regissør Michelle Porte og Marguerite Duras samtaler om steder som har vært viktige for Duras: steder i livet, i barndom og voksenliv, men også steder i fiksjonen, i bøkene og filmene. Samtalen ble sendt på fransk TV i 1976, og siden skrevet ut som bok. Det gjør at teksten bærer preg av det muntlige, av øyeblikket, i en bok som også handler om å skrive og å skape. Forord av Hanne Ørstavik.