Bøker

Understrømmer

Tyske Judith Hermann må snart utropes til verdensmester i antydningens edle kunst. I «Lettiparken», en samling på 17 korte fortellinger, driver hun denne virksomheten til grensen av hva en leser kan tåle.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Judith Hermann

«Lettiparken»

Oversatt fra tysk av Sverre Dahl

Pelikanen

Judith Hermanns forfatterskap er ikke omfattende, men solid, kresent og anerkjent. Særlig i de fem novellene i «Alice» som kom for fem år siden, viste hun hvilken skarp observatør hun er, og hvilken finslipt stilist. Og finsliping driver hun fortsatt med i fortellinger som lever et mystisk liv i rommet mellom det usagte og det antydende. Det hender nesten ingenting i «Lettiparken». Det handler på overflaten om helt trivielle hverdager, om et ektepar som lengter etter barn, om to venninners gjensyn etter mange år, i «Solaris», om et ungt par på leting etter husrom i Odessa, i fortellingen «I øst», eller om forholdet mellom en ung og en eldre kvinne i «Mange slags erindringer».

Typisk for svært mange av fortellingene er de åpne avslutningene, ingen konklusjoner eller bastante påstander. Som disse siste linjene i fortellingen «Papirfly». En fortelling om Tess som skal til jobbintervju på et krisesenter, men har syke barn hjemme, og må be vennen Nick komme for å passe dem. Sent på natten står de alle fire og sender papirfly ut fra balkongen: «Flyet svever ut, over gaten og bort mot jernbanesporene, mot de høye poplene. Det skinner i skinnegangen, og det ser ut som de hvite vingene løser seg opp i mørket».

Judith Hermann har disse særdeles vakre, nesten sakrale avslutninger i noen av fortellingene. Som i bokas åpningsnovelle «Kull» om noen mennesker som lemper kull inn i en stall. De får besøk av den fireårige Vincent som kommer på trehjulssykkelen sin. Han har nylig mistet sin mor, og nå vil han hjelpe dem med kullet: «Det var underlig å tenke på at dette ville komme til å bestemme hele Vincents liv, og vi tok imot kullet fra de små skitne hendene hans som hostier».

Også i «Tilbakekomst», om forholdet mellom jeg-fortelleren og barndomsvennen Ricco, flyter det hele ut i en slik nesten sakral stemning: «I entreen er lyset allerede slått av, og de to fiskene i bollen mellom hendene mine skimrer som bladgull».

Det handler om mennesker midt i livet, som tilsynelatende lever under greie, materielle forhold, men de strever med kjærligheten, med ekteskapet, med forholdet til venner, med angst og depresjoner. Det settes ikke ord på de store følelsene hos Judith Hermann, de er dekket til, men kan plutselig «skimre som bladgull».

Likevel kan man under lesningen gripes av en lett døs i Judith Hermanns smule farvann. Inntil hun plutselig pirker deg lett på skulderen og sier: Obs, obs, her skjer det noe like under overflaten. En liten vridning, et blikk som viker, et spørsmål som ikke blir uttalt, en summing i kroppen som oppstår i møtet med en venn fra barndommen.

Det er lett å tvile på om disse novellene egentlig er så gode. Er de ikke altfor lette, svevende, med en tendens til oppløsning i løse lufta. Spørsmålet kan stilles. Men i dette tilfelle må tvilen komme tiltalte til gode. For enhver leser må innrømme at Judith Hermann har en unik stemme. Hun forbløffer med sin enkle, nøkterne prosa som plutselig gnistrer til og åpner for en innsikt eller avslører en hemmelig lyst eller last. Det er disse små åpningene i den tilsynelatende trivielle overflaten som byr på en slags hemmelig glede over språkets kraft. Og den kraften viser Judith Hermann at hun har også i denne samlingen med fortellinger der understrømmene bare gir små krusninger på overflaten. Sverre Dahl er som alltid en solid overbringer av godt språk.