ROMAN
Samanta Schweblin
«Feberdrøm»
Oversatt av Signe Prøis
Cappelen Damm
En kvinne snakker med en ung gutt. Hun ligger i senga. Gutten er ikke hennes. Hvorfor ligger hun i senga? Hva har skjedd? Og er hun egentlig våken? Eller forteller hun fra innsida av en drøm, av det skikkelig ugne slaget?
«Feberdrøm» er argentinske Samanta Schweblins første roman, etter to novellesamlinger. Den er kort, en roman av den typen man lett leser i ett jafs, jaget videre i en intens jakt for å avdekke sammenhengen, finne ut hva som egentlig har skjedd. Om man orker. For dette er også en uhyggelig bok, der uhyggen fester stadig klammere grep om leseren.
Teksten har to stemmer, som veksler på å drive fortellingen videre. Kvinna forteller først og mest, drevet videre av gutten kortere innspill og spørsmål. Hun og den lille datteren hennes har reist på ferie til den argentinske landsbygda. De har leid et hus i nærheten av soyajordene. Der blir hun kjent med nabokona, som er guttens mor. Nabokona forteller en underlig fortelling om en hest som døde, og at sønnen nesten døde han også, men at han ble reddet på nærmest magisk vis av en slags lokal heksekone. Problemet er bare at gutten ble «et monster» etterpå. Alt rundt ham ser ut til å dø. Er det han som dreper?
Kvinna tror nabokona er litt gal. Hun blir enda mer opptatt av å holde sin egen datter tett, innen det hun kaller bergingsavstanden, det vil si så nær at hun kan rykke ut og redde henne. Men hvor er dattera nå? Uten å stave det ut, heller «Feberdrøm» kaldt vann i årene på alle foreldre som ønsker og tror at de faktisk kan beskytte barna sine mot verden. Det kan de ikke, ikke egentlig.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Gutten egger kvinna videre i fortellingen. Han er på jakt etter det øyeblikket som «kan ha med marken å gjøre». «Vi kaster bort tiden», sier han stadig når kvinna forteller, og avfeier kjapt mange detaljer og scener som «ikke viktig». Kvinna er forvirret. Hvordan kan han vite hva som er viktig og ikke, før han har hørt hva hun har å si? Har han kanskje hørt det før? Samtidig kjenner leseren de bange anelsene snike seg stadig tettere innpå. Noe er feil her. Veldig feil.
«Feberdrøm» er en thriller. Første gjennomlesning preges av jakten på hva som kan ha skjedd, hva som egentlig rir kvinna og gutten. Men måten historien er fortalt på, gjør at historien holder seg også etter at spenningen er utløst og løsningen avdekket. Komposisjonen er ekstremt sterk, fortellergrepet likeså. Uten mulighet til å sammenligne med den spanske originalen, virker det som Signe Prøis har gjort en stødig jobb i å oversette romanen til sylskarp norsk.
For denne romanen ble Samanta Schweblin kortlistet til den internasjonale Man Booker-prisen, sammen med blant andre Roy Jacobsens «De usynlige». At ingen av dem nådde opp, sier litt om nivået på den prisen. For «Feberdrøm» er en helt ekstraordinær leseopplevelse, som anbefales alle, med og uten nervene på stell.