ROMAN
Tiril Broch Aakre
«Fjällräven gul»
Flamme Forlag
Vi treffer Sjur i etterdønningene av en ulykke. Han befinner seg i en malstrøm av vage minner, klare minner, barndomsopplevelser, framtidsmuligheter. Ulykken antydes, men vi ser tidlig i Sjurs tenkemåter at noe er veldig galt, at det er mer enn en enkelthendelse å fortelle om. Rundt side seksti og den nydelige dialogen i kapittelet «Jukseperletelefonen», begynner forfatteren å vikle ut ulykken. Hun lar Sjur får bestemme tempoet i sin fortelling, som om det ikke er mulig for ham før da. Det er et godt grep.
«Fjällräven gul» er en gul ryggsekk som Sjur flytter mellom her og der et par ganger og den inneholder noe ulovlig. Sekken er et nesten for tydelig bilde på det man lesser av seg gjennom å fortelle sin historie og håpet er at den skal forsvinne av seg selv, at alt skal bli greit igjen.
Mange syttenåringer har hatt Peer Gynt i livet sitt. Sjur skal skrive oppgave og «Fjällräven gul» er i en ganske artig dialog med Ibsens verk. Også det får en slags konklusjon mot slutten, slik relasjonene mellom menneskene retter seg ut og blir klare for oss.
Tross det fritidsgule omslaget, den tilforlatelige tittelen, åpner Tiril Broch Aakre opp for både et stort mørke og relasjoner av den typen en romanleser husker en stund, som mennesker som Sjur og vennen Frede har for resten av livet. Noe eller noen har stått mellom vennene og de tvinges til å berøre døden for å løse opp i relasjonen. Frede sitter i rullestol. Sjur er i terapi. Sjur tvinges til å kjøre bil, å renormalisere det som var vanlig før. Han tenker på Petter Northugs fyllekjøring, han tenker på Peer Gynt, han prøver å ta hånd om moren og lillebroren, han ser etter et utløp, en ventil:
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
«Hele tida ser jeg for meg dette, at jeg går og leter, fram og tilbake i grøfta, og jeg aner ikke hvor lenge, men det føles som om jeg går kjempelangt. Og det er vanskelig, for det er som i en drøm der man bare ser et felt på en meter rundt seg og alt annet er i ei tåke, og det eneste jeg får med meg, er det som kommer inn i det feltet: gjørme, snø, en stein, en grein, og så telefonen hennes, med jukseperledekselet.»
Språket er den mørke beisen du tar sjansen på å dra ut over bordene om høsten mens du ser opp på skyene og lurer på om det skal regne og begynne å renne før den trekker inn. En assosiasjon er Per Pettersons intense språkføring. Broch Aakre har tilført Sjur mange av de samme egenskapene og synsvinklene som Pettersons handlende og observante menn – mennesker som kun har en tynn hinne mellom det de klarer å fortelle og på den andre siden: ærligheten, sårbarheten og andre avgrunner.