PROSA
Tomas Espedal
«Året»
Gyldendal
Tomas Espedals spesielle talent, som man kan like eller mislike, å by på seg selv, på sine kjærester og sin familie, på sin lesning, sin drikking og sine reiser, for deretter å porsjonere det ut i vakre, prosalyriske, assosiasjonsrike epistler, lykkes nok en gang.
«Jeg ville gjerne skrive en bok om årstidene, vår høst sommer vinter». Slik åpner forfatteren sin nye roman. Men hvor skal året begynne, om ikke den sjette april, som er datoen da dikteren Fransesco Petrarco for første gang skuet sin store kjærlighet, Laura, på en kirketrapp i Avignon. Hun var da allerede gift og utenfor rekkevidde for dikteren, som likevel skrev 366 dikt om kjærligheten og den utilgjengelige i «Canzoniere».
Den skrivende i «Året» føler slektskap med sin 700 år kollega, han har mistet sin elskede til en annen, og lider av kjærlighetssorg. Det er ingen hemmelighet at Tomas Espedals kjærlighet heter Janne, hun har selv skrevet om forholdet i en bok som ble publisert i fjor.
Så kan man tenke at det er litt intellektuelt jålete å gå hånd i hånd med en av verdenslitteraturens store diktere for å få sagt noe om den store kjærligheten og den plagsomme kjærlighetssorgen. Men Tomas Espedal gjør det med en type selvfølgelig bravur. Han vandrer i dikterens fotspor i Provence, sover under åpen himmel og drikker uhemmet av små og store vinflasker. Slik at vi alle ønsker oss en kjærlighetssorg som kan bedøves i Provence med vin og ost og gnagsår.
Det er Tomas Espedals helt spesielle talent for det lette, elegante og reflekterte språklige flaneriet som også gjør denne nye boka til en fin leseopplevelse. Han har valgt seg en prosalyrisk form som kler stoffet. Og rammeverket er Tomas Espedals reise fra Nice til Avignon, der han oppsøker Petrarcas gamle hus ved kilden Vaucluse, deretter en togreise il Montpellier med innlagt litteraturfestival, før han fortsetter til Barcelona der han treffer sin gamle far og drar på cruise med kjempeskipet «Liberty of the seas», og så hjemreise til Bergen med fly. Men også et opphold i Oslo er med i boka. Der står den skrivende på et gatehjørne og fantaserer om å slå ned den nye flammen til den elskede som forsvant. Så endelig er det november og mørke og Bergen og familieselskap.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Og på alle disse scenene, ute og hjemme, opptrer Tomas Espedal med vekselvis penn, sigarett og vinflaske i hånden. Han ligner litt på de gamle trubadurene, han insisterer på den livslange kjærligheten, kjærligheten til den ene. «Sangen om den eneste andre. Det er en sang som vil vare for alltid. Den store kjærligheten finnes, den som kan ta livet av deg. Og hvis du overlever kjærligheten skal du leve som halvdød, skal du leve et halvliv». Dette lyder i 2016-ører kanskje oppstyltet, eller besnærende modig og ukorrekt. Tomas Espedal er ikke redd for de store ord, og han kan plutselig bytte dem ut med en drøm om «..det eneste jeg vil i Oslo er å banke opp en mann slå inn det venstre øyet brekke nesen knuse munnen sparke ham i brystet knekke ribbeina og få ham sendt av gårde til et sykehus..» Ord som straks virker mer «moderne».
«Året» er en bok som byr på et stort spekter av beskrivelser og refleksjoner, og er sånn sett en typisk Tomas Espedal bok. Den gleder og forvirrer, den etterlater tidvis en bismak av det banale, som når han skriver om sin flyskrekk som døyves med alkoholrus, eller om viftende tøyservietter under en middag på cruiseskipet.
Vandringen med Petrarca er både underholdende og humoristisk og kanskje noe av det beste i romanen, i sterk konkurranse med de avsluttende kapitlene om faren og døden. På sitt beste klarer Tomas Espedal å kle de store temaene i enkle, velformulerte setninger. Som disse avsluttende om døden: «En plantekropp nå med så store smerter så lite lys og vann så mye mørke at du ikke ønsker annet enn å dø. Den gode døden».