Trond Haugen om de andre «Min kamp»-bøkene

«Min kamp. Første bok»

«Det er ... vanskelig for en kritiker å legge bånd på sitt bankende hjerte for å kunne forklare avisleserne hvorfor dette er så bra. ... Romanen berører først og fremst som litterært kunstverk. Det er Knausgårds intenst sultne prosa som er lesningens motor, og ikke detaljene fra den nedgrisede stua faren døde i, fortellerens innbilte dårlighet eller forholdet mellom litteratur og virkelighet. Og det er fint. For Knausgård skriver godt. ... Dermed er det bare å lære seg å elske de forbigående partiene av stivhet, flathet, idiosynkratisk rettskrivning og omstendelighet i dette forfatterskapet. «Min kamp. Første bok» er en fantastisk roman ... I «Min kamp» forvandles selvbiografien til farse med et skrell, for så å stramme det til derfra. Fortellerens negative narsissisme intensiverer den kulturelle ensomheten fra debuten «Ute av verden» inn mot det absolutte, men bare for å forvandle den til litterært incitament. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg gleder meg vilt til resten».

«Min kamp. Andre bok»

«Jeg er litt forvirra etter å ha lest den andre av seks varslede bøker ... Det er passasjer i denne romanen som er så middelmådige at man bare må riste dem av seg og lese videre ... Det er vanskelig å tro at verken Knausgård selv eller redaktørene hans har lagt merke til at det skurrer i slike passasjer. Kanskje vet de det, men bare køler på videre. Kanskje er nettopp det en vesentlig del av prosjektet.»

«Min kamp. Tredje bok»

«Boka er relativt konvensjonell og oppleves derfor tidvis som en pause i prosjektet. ... Det fascinerende med Karl Ove Knausgårds minnearbeid er ... at han leker seg med minnene til en hel generasjon i landet. Han graver og griner og griner og graver. Og det er både deilig og litt sjukt».

«Min kamp. Fjerde bok»

«Jeg synes det går litt tråere nå. Samtidig er jo Karl Ove Knausgård den mannen i våre liv vi kjenner aller best. Uten at han vet det. Det er fortsatt trivelig å lese om denne mannens lange, svingete vei til seg selv (eller ikke). Og selv om fortellermåten er konvensjonell, så flyter det bra. ... Det er ikke verdenslitteratur (foreløpig), men det lukter i hvert fall ikke møllkuler».

«Min kamp. Femte bok»

«Romanens kyniske utforskning av de konvensjonelle grensene for monstrøsitet og umodenhet, empatiløshet og overfølsomhet, av språklig presisjon og floskelaktige pinligheter, er til tider rystende. ... Og den aktiverer alt fra den varmeste medfølelse både for Knausgård og dem han sårer på veien til den mest vantro irritasjonen over fortellerens bekjennelsesiver. ...

Flere kritikere har gitt uttrykk for stigende skepsis i lesningen av denne romanserien. Det gjelder meg også. Etter å ha lest den femte boka slapper jeg av. Jeg er ikke lenger i tvil. Dette holder helt inn. Det eneste det siste bindet i serien har makt til å avgjøre er om vi står overfor et storverk i etterkrigstidas norske romanhistorie eller om vi har å gjøre med et unikt romanverk for en hel verden et tiår ute i det 21. århundret.»