Annonse

Troen var nødvendig for å overleve

Møt bokaktuelle

Annonse
Bøker

2. juli 2008 ble Ingrid Betancourt og fire andre medfanger satt fri av colombianske sikkerhetsstyrker, under en dramatisk operasjon med kodenavn «Sjakk matt». Da hadde hun overlevd seks og et halvt år i fangenskap i jungelen i Colombia. Sterkt medtatt og alvorlig syk ble Betancourt straks brakt i sikkerhet og gitt livreddende medisinsk behandling i Frankrike.

Nå er Betancourt i Norge i anledning lanseringen av boka «Selv tausheten tar slutt», utgitt på Cappelen Damm, en rystende og personlig beretning om tida i fangenskap. En bok som hun måtte isolere seg på en hytte langt til fjells for å makte å skrive.

– Hvor boka ble skrevet har ingen betydning. Det som betød noe var at jeg var et isolert sted som var alt annet enn det jungelen hadde vært. Et sted med en horisont, en himmel og hvit snø, en beroligende kontrast som gjorde at jeg ikke fortapte meg i minnene mens jeg skrev, forteller Ingrid Betancourt.

Hun har fortalt at hun ble utsatt for regelrett tortur og andre ekstreme påkjenninger under fangenskapet.

– Kunne du ikke heller latt være å skrive denne boka?

– Jeg tror ikke jeg hadde noen mulighet til det. Mine barn forventet at jeg skulle fortelle om det som skjedde, men jeg klarte ikke å snakke om det. Dessuten var jeg bevisst på at jeg hadde en forpliktelse til å dele historien også med andre, sier Ingrid Betancourt.

UTSATT FOR SVERTEKAMPANJER

Som kandidat i det colombianske presidentvalget var Betancourt en sentral skikkelse i den politiske bevegelsen mot korrupsjon og for sosial utjevning og grønne verdier. Et engasjement som noen nå lurer på hvor har tatt veien. Men Ingrid Betancourt insisterer på at hun ikke har mistet troen på at det går an å gjøre verden til et bedre sted.

– Det er ikke sant at jeg ikke lenger er engasjert politisk. Jeg er bekymret for det som skjer i verden og i landet mitt. Men jeg nekter å støtte opp om en politikk som er basert på løgner, forvrengning av sannheten og egoisme.

– I Colombia har vi en karikatur av et politisk system, med ekstremt mye vold, korrupsjon og viktige beslutninger som blir tatt under narkotikabandenes innflytelse. Jeg har ikke lenger lyst til å ta del i dette, forteller Ingrid Betancourt.

Hun ble mottatt som en helt og tildelt utmerkelser av regjeringssjefer over hele verden. Betancourt er personlig venn med Venezuelas president Hugo Chaves og har vært på personlig audiens hos paven i Vatikanet. Men tilbake til hjemlandet har hun ikke tenkt seg med det første. Til det er forholdet til de politiske myndighetene for betent.

– De har stått bak ondsinnede svertekampanjer og usanne rykteflommer som har rammet meg og min familie hardt, sier Betancourt.

LENKET TIL ET TRE

Allerede fra første dag i fangenskap forsøkte den colombianske presidenten Álvaro Uribe å gi Betancourt skylden for at hun hadde blitt tatt til fange av FARC-geriljaen. Selv hevder hun at presidenten og hæren selv må ta mye av ansvaret.

– De er usanne, disse påstandene om at det var jeg som tok unødig risiko og trosset hærens advarsler, sier hun.

I boka forteller Betancourt om hvordan det var å få vite om rykteflommen på colombiansk radio som hun og de andre fangene hadde tilgang til. Om at hun selv var skyld i bortføringen. At hun hadde latt seg ta til fange for å øke oppslutningen på meningsmålingene. Og aller mest sårende, påstandene om at hun angivelig var veldig fornøyd med å være hos FARC, fordi hun angivelig var blitt forelsket i en av kommandantene deres.

– Da jeg hørte dette på radio for første gang, sto jeg lenket til et tre midt i jungelen og hadde blitt utsatt for en veldig hard og krenkende behandling. Og jeg tenkte med forferdelse på hvordan det måtte oppleves for barna mine å høre disse nedrige beskyldningene, forteller Betancourt.

– Det var en forkastelig svertekampanje som var iscenesatt, alt for å få den colombianske befolkningen til å slutte å kjempe for sin frihet.

KJEMPET FOR KONTROLL

Ingrid Betancourt forteller at vokterne i FARC hadde utviklet utspekulerte metoder for å bryte ned gislenes selvfølelse, moral og samhold, blant annet gjennom å spre løgner og gi fordeler til utvalgte fanger. Hun tilbakeviser anklagene om at hun var privilegert framfor de andre, på tross av at hun var en verdenskjent politisk fange.

– Jeg var den fangen som gjorde flest forsøk på å flykte. Hver gang jeg ble tatt, ble jeg hardt straffet, som når de tok fra meg mat eller holdt meg bundet i lange perioder.

– Men det er riktig at andre fanger som mislyktes i sine fluktforsøk, ble drept. Hadde det ikke vært for at jeg var så kjent for omverdenen, hadde utgangen kanskje blitt annerledes, sier Ingrid Betancourt ettertenksomt.

Etter frigjøringen har hun vært bosatt i Frankrike, hvor hun også bodde og studerte som ung. Hun er overveldet over anmeldelsene av boka, som har fått ros både for sine litterære kvaliteter og for å være like spennende å lese som en krimroman. Men det viktigste i prosessen har vært å få ut sin egen historie, som ingen andre kan gjøre krav på.

– Jeg var veldig bevisst på at boka ikke skulle være noen abstrakt avhandling. Jeg ville trekke leserne med dypt inn i jungelens og fangenskapets verden. For å lykkes med det måtte jeg konsentrere meg om det som betød noe, og det var hvordan jeg hele tida kjempet for å beholde kontrollen over den emosjonelle prosessen under fangenskapet. For meg er det nettopp dette som er menneskets indre vesen, å beherske våre omgivelser gjennom kontroll over tanker og følelser, sier Betancourt.

– Jeg har tross alt overlevd i hendene på folk som forsøkte å bryte meg ned både fysisk og mentalt da jeg var på mitt aller mest sårbare. Det disse seks årene virkelig har lært meg, er at ingenting av det folk sier om deg kan forandre på den du er.

Annonse