Bøker

Totalt teksas

Fremdeles full fart og hekkan så løye i Tore Renbergs tredje bok fra Stavangers skyggeside. Men bak humor, vold og barokke forviklinger pipler alvoret fram.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Tore Renberg

«Skada gods»

Oktober

Det er adventstid 2012, i Stavanger, verdens rikeste by. Folk haster førjulstravelt hit og dit i Burberry-frakkene sine, stinne av olje og botox og penger. De få som står utenfor kjøpefesten, merker desto bedre at den pågår. For den små- og kanskje også litt storkriminelle Hillevågsgjengen, kjent også fra Tore Renbergs «Vi ses i morgen» og «Angrep fra alle kanter», er det for eksempel litt skrint for tida. Litt mange folk, litt lite penger, litt mange konflikter.

Det er dessuten kommet en slange i paradis. Selvsagt er slangen en kvinne. Leder Jan Inge, alias Jani, skal gifte seg med den lekre, fyldige MILF/GILFen Beverly, som han har beilet i to bøker. Sammen skal de starte et nytt og mer ambisiøst liv. Men er det plass til hypre, bablete, styggkjefta Rudi, Janis bestevenn, i et sånt liv? Egentlig ikke, har Jani, eller egentlig Beverly, konkludert.

Alvorlige forviklinger følger. I «Skada gods» blir venn til fiende, jeger til jaget, helt til skurk, elskende til hatende, politi til røver, skiløper til drapsmaskin, og slik holder de på. Alt i et forrykende heise tempo, i en handling som strekker seg over kun ti actionmettede førjulsdager, med en cliffhanger i nesten hvert eneste av de åtti korte kapitlene.

Her snakker vi rikelige mengder vold, og enda flere trusler om det. Ikke alle vi kjenner overlever. Det er dop og slåssing og menneskejakt i snøen, drap og narkooppgjør og oppdeling av lik – men også kirkegang, julehandel og biblioteksbesøk, rørende møter, og varm omsorg for de aller svakeste blant oss. En plutselig familieforøkelse blir det også rom for. Kort sagt mer av alt, i den heseblesende stilen renbergfans vil kjenne fra de forrige to teksasbøkene.

«Skada gods» starter med et berømt, for Janis del passende, dickenssitat om forskjellen på å gå i økonomisk pluss («resultat: lykke») og i minus («resultat: elendighet»). At Renberg har lært ett og annet av sitt forfatteridol Charles Dickens og hans føljetongskrivestil er også tydelig. Her er få, om noen, dødpunkter. Minimalt med stillhet, lite ro, befolket som romanen er av folk som prater og prater og prater og prater, om høyt og lavt og mye innimellom. Det går på dialekt og på bokmål, i noen tilfeller med litt flytstoppende skurr i overgangene mellom de to. Uten tvil ligger det mye humor i babbelet, i det Jani med rette kaller «et friskt og til tider observant og innovativt språk». Særlig i Runis ADHD-sprelske norwenglishe versjon. Som tidligere flyter stemmene litt over i hverandre, men ok, greit nok, skriv det på kontoen for stammespråk. At leseren blir rent andpusten av lesingen vil være et pluss for noen, irriterende for andre. Så også de stadige refleksjonene rundt skriving og forfatterens rolle, dette at teksten stadig vekk peker på seg selv.

Les også: - De har faen meg revet det!

«Jeg er barokk», sier Jani et sted om seg selv, «barokt komponert». Det stemmer. Og så gjelder det selvsagt hele romanen, hele Hillevåg-syklusen. I en «advarsel» i STORE BOKSTAVER helt først i boka, opplyses det om at dette er «et vitnesbyrd fra vår barokke endetid», «grufulle og skjønne historier om det voldelige ... det gripende ... det latterlige ... menneskelivet før oljekrisen». Romanen er full av mer og mindre subtile og elegante hint mot krisa som skal komme om to-tre år, mot oljebransjekrakket som ifølge VG fikk det til å renne blod i stavangergatene, cirka samtidig med at byens reiselivsdirektør forklarte Finansavisen at mens offshorebransjen «tidligere har bestilt champagne, bestiller de nå cava».

Harde tak, der altså. Så vi ler. Til latteren stilner. For, all den kjærlige og lokalpatriotiske geografiske og språklige stavangerkoloritten til tross: Stavanger er jo ikke bare Stavanger. Det er en metafor for oss alle. Hele Norge, verdens rikeste og lykkeligste land. Hvordan behandler vi andre, i verden og blant oss? Er vi så snille som vil liker å tro? En prest Jani oppsøker gjør seg tanker om egne fordommer, om annerledeshet og inkludering. Budskapets styrke dempes litt av at presten virker som en litt naiv tusseladd. Men bare litt, for den fotformskodde raddispresten framstilles også med kjærlighet, på linje med alle de andre figurene, særlig taperne, i dette skrudde romanuniverset.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Gangsterne, Jani og Rudi og Cecilie og Beverly, tenker også på utenforskap og annerledeshet, hvert på sitt vis. De er jo ikke realistiske typer, men på samme tid usannsynlige originaler og representanter for en gruppe, folk som godt vet at de kom temmelig skeivt ut her i livet, med fraværende foreldre, rus, vold og psykiatri. Gjentar det selv flere ganger, med ulike ord. Ser det gjentatt i andre familier, andre generasjoner.

Jani vil skrive en bok «om vold og, eller vold som, skjønnhet». Det er det han har lært av livet. Av horror. En normalisering av vold, om man først skal ty til sosionomspråket. Om vi skal gni det inn slik forfatteren tillater seg idet han helt mot slutten entrer teksten selv, og med uttalt fortellerstemme hevder at Hillevågsgjengen også er engler. Akkurat det skulle sikkert være et artig, selvironisk, über-barokt grep, men tipper litt for langt over i det overtydelige og tunglabba. Poenget, det om ulike forutsetninger, var for lengst tatt allerede.

Men sjarmen kan ingen ta ifra denne berg-og-dal-banen av en roman. «Skada gods» får S i underholdning og M+ i språk. Så får det heller være at budskapet («Ikkje gløm kjærligheden, for det e den så e sjefen») ikke oppleves spesielt originalt. Romanen ender med en cliffhanger. Det kommer tydeligvis mer fra Hillevåg.