Tegneseriejournalistikkens far

Maltesisk-amerikanske Joe Sacco er journalisten som bruker skisseblokka når han lager reportasjer i tegneserieform, fra Gaza, Palestina og Bosnia. For ham har det vært et nyttig verktøy, som gjør at han lett kommer i kontakt med folk.

– Da jeg laget «Footnotes in Gaza», så tok jeg med meg Palestina-boken. Jeg snakket med eldre mennesker, som ofte ikke kunne noe engelsk, og viste dem boken. Da oppdaget jeg fordelen med å jobbe med noe som er så visuelt. Jeg kunne vise dem tegningene mine fra flyktningleiren, og det ble mye lettere for dem å skjønne hva det var jeg holdt på med, enn om det hadde vært prosa, forklarer han.

Egne erfaringer

Som barn elsket Sacco å tegne. Da han skulle studere, var det journalist han ville bli. Så hvordan endte han opp med å kombinere de to – journalistikk og tegneserier?

– Det var nyhetsjournalist jeg ville bli, og jeg utdannet meg til journalist på universitetet. Men da jeg var ferdig utdannet, så var det vanskelig å få jobb. De jobbene jeg fikk, var veldig uinteressante. Derfor begynte jeg å tegne igjen, mest som en måte å uttrykke meg på. Det var ikke noe jeg trodde jeg kunne leve av. Jeg dro til Berlin, hvor jeg lagde illustrasjoner, rockeplakater og slike ting, forteller Sacco.

Vendepunktet kom da han bestemte seg for å reise til Midtøsten.

– Jeg var interessert i det som foregikk i Midtøsten og bestemte meg for å reise. Jeg fant ut at jeg trengte noe å gjøre mens jeg var der, et prosjekt. Jeg fant ut at jeg ville lage en tegneserie basert på mine erfaringer, og etter hvert ble det til et journalistisk prosjekt. Det var ikke noe jeg hadde planlagt på forhånd. I begynnelsen så jeg på det som notater fra en reise. Men da jeg kom til Midtøsten, så våknet journalisten i meg. Jeg begynte å oppføre meg som en journalist; hentet inn informasjon, gjorde intervjuer, sjekket fakta, sitater, for å skape et så fullstendig bilde som mulig. Så det begynte egentlig som en tilfeldighet. Da jeg senere dro til Bosnia, hadde jeg et mye mer bevisst forhold til hva jeg holdt på med.

– Skisser du mye når du er ute i feltet?

– Det hender, men det er ikke en stor del av det jeg gjør. Jeg inntar journalistens rolle mer enn tegneserieskaperen.

– Du har fått æren for å ha skapt en helt ny sjanger – journalistisk tegneserie. Selv kaller du det for «slow journalism»?

– Jeg hadde slow food-bevegelsen i bakhodet. Det er et passende begrep fordi jeg bruker god tid. Jeg kan oppholde meg på et sted fra to uker til fire måneder. Etter hvert som jeg har blitt eldre, så prøver jeg å begrense det til 2-3 uker om gangen. Og det tar tid å tegne historiene. Alt som er under to år er et kort prosjekt for meg, humrer han.

Bruker tid

I en tid hvor nyheter skal presenteres i hurtig tempo, har god tid blitt en luksus. Sacco innser at han er heldig.

– Jeg er privilegert – jeg kan bruke tid på å la hendelser synke inn, i motsetning til journalister som skal levere stoff hver dag. Og når jeg setter meg ned og produserer, så bruker jeg god tid. Av den grunn prøver jeg å fortelle historier som er universelle og som kan overføres til mange situasjoner. De handler ofte om konkrete, spesifikke hendelser, men historiene i seg selv er likevel universelle. Alt mitt arbeid handler om hvordan mennesker behandler hverandre under visse omstendigheter. Selv om jeg ikke alltid har vært det bevisst.

Dette er også tema i Saccos nyeste prosjekt, som handler om et opprør i India i 2013. Researchen er gjort og historien er ferdig skrevet, nå gjenstår det å sette seg til tegnebordet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Universell appell

– Det var et relativt lite opprør, med mellom 60 og 100 mennesker døde. Det var lite i den forstand at det bare var et par historier om det i avisene før de fant andre ting å skrive om. Det var ikke et stort opprør slik som Gujarat. Men historien om hvordan folk oppførte seg har universell appell – og det er det jeg mener med slow journalism. Det handler om å prøve å fortelle noe annet, noe mer. Selv om dette er historien om et bestemt opprør, så ser jeg på det i et mye større perspektiv, og tar for meg det universelle: Hvordan folk oppfører seg i flokk, og hvordan de i ettertid prøver å rettferdiggjøre det som skjedde og den rollen de spilte. Slike ting opptar meg.

Krig er tema i mange av Saccos bøker, enten stedet er Palestina, Gaza eller Bosnia. Han har også laget en tegnet reportasje fra krigsforbryterrettssaken i Haag, etter krigen i Bosnia. I 2013 laget han et åtte meter langt panorama som skildrer den første dagen i slaget ved Somme under første verdenskrig. «The Great War: July 1, 2016: The First Day of the Battle of the Somme» er inspirert av det kjente Bayeux-teppet. Panoramaet er svært detaljert, og viser de ufattelige tapene og lidelsene: 20.000 britiske soldater mistet livet denne dagen, 40.000 ble såret. En 130 meter lang forstørrelse av panoramaet ble festet til veggen på metrostasjonen Montparnasse i Paris. Sacco liker at denne historien dermed ble gjort tilgjengelig for tusenvis av reisende, hver dag.

– Jeg har sansen for å plassere kunst i offentlige rom og ikke bare på museum. Selvfølgelig er jeg også glad i å se kunst på museum, men jeg liker tanken på å være et sted man vanligvis ikke forbinder med kunst, og så er det plutselig et kunstverk der. Det er det flotte med statuer og arkitektur. Det er noe du kan få med deg idet du går forbi.

Sacco mener at han er heldig, fordi han jobber med en form som når ut til mange. Tegneserieformatet gjør at han kan nå ut til flere.

Visuelt

– «Vanlig journalistikk», slik som dokumentarfilmer, fotojournalistikk, avisartikler og feature – alle disse er viktige og har sine fordeler. Fordelen med tegneserier er at det er så visuelt. Du åpner en bok og hvis kunstneren vet hva han eller hun gjør, så kan den ta deg med til et helt annet sted. Jeg er ute etter å få frem hvordan et sted føles og ser ut.

Saccos historier er rike på detaljer. Leseren finner mye informasjon i rutene.

– Du har det som foregår i forgrunnen av bildet, men det er også mye som skjer i bakgrunnen – trafikken, husene, hvordan folk går kledd. Dette er også informasjon, og det gir leseren en følelse av hvordan det er å være på akkurat denne gata. Det er en fordel. Den andre fordelen er at tegneserier blir sett på som et lett og enkelt medium – alle kan lese en tegneserie. Det er lettere for folk å lese en tegneserie om Palestina enn en bok. Jeg sier ikke at den ene er bedre enn den andre, men en grafisk bok har kanskje mer appell, sier Sacco.