ROMAN
Thorvald Steen
«Det hvite badehuset»
Oktober
Thorvald Steen har levert de fineste romaner fra det selvbiografiske feltet, og alltid med en kjerne som har pekt langt utover og forbi det personlige. Det gjør han også nå. Det begynte med «Vekten av snøkrystaller» fra 2006, en hjerteskjærende oppvekstroman om en skihopperdrøm som ble knust av en brutal diagnose. Siden fulgte «Det lengste svevet» og «Balanse». En trilogi om en ungdom og en mann som måtte leve med en kronisk sykdom.
Høstens roman sirkler om skam og taushet i en familie med alvorlig arvelig sykdom. Thorvald Steen leverer denne plagsomt personlige historien med en type tørr, nøktern og tidvis vittig betraktende holdning. Som når han tidlig i romanen beskriver et fall fra den rullestolen som han, fortelleren, er blitt avhengig av i sitt sekstiende år. Og dette fallet blir som en liten novelle i romanen, med Steens korthogde, poetiske setninger: «Som et tårn faller jeg. Støvfnuggene flyr rundt meg i sin langsomme ferd nedover. Mitt støv. Vi lever ikke så lenge. Vi vet noe om oss selv, ikke mye». Dette kan kalles den typisk steenske måten, den stramme, lette, men ikke uten dybde og ettertanke.
Slike refleksjoner midt i fall-dramatikken, som danner en ramme i romanen, veksler med tilbakeskuende samtaler med en mor som hele livet har insistert på sin rett til taushet omkring sønnens sykdom. Hun har også alltid nektet å si noe om sin egen far eller eventuelle søsken. Men så plutselig en dag får fortelleren en telefon fra en kvinne som sier at hun er hans kusine Eline. Og hun forteller om en far som hadde den samme sykdommen, en muskelsvinnsykdom. Også den felles bestefaren, Tor, led av det samme. Fortelleren har plutselig fått en familie han ikke visste om, og tida er kommet for en konfrontasjon med moren.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Thorvald Steen har brukt adventstiden som ramme om disse samtalene som gjenstridig flyter over et kjøkkenbord med ost og kjeks. Her er lirking og omveier og respekt for morens mer eller mindre skjulte motiver en metode som svært langsomt fører fram mot en forståelse. Ingen brutale krav om en åpenhet som denne moren ikke er villig til, men i stedet refleksjoner over hvorfor tausheten er valgt, kanskje fordi skammen og sorgen over sykdommen ble så tung å bære. Bebreidelsen fra fortelleren er klar, den manglende åpenheten og uvitenheten om en familie han aldri fikk treffe, er tung å bære. Han framhever også legen han har holdt seg til hele livet, han som klart og åpent og uten mange formildende ord fortalte at han hadde en uhelbredelig sykdom som ville gjøre ham avhengig av rullestol. Den åpenheten hjalp ham. Men foreldrene valgte å legge lokk på historien, og mente at han selv ville være best tjent med det.
Les også: For fire år siden ringte Thorvald Steens telefon. Da måtte han skrive livshistorien sin om igjen.
Thorvald Steen legger i romanen ikke skjul på at fortelleren har hatt mange tunge stunder, og i mange år sørget for å bære et panser mot omgivelsene, overbevist om at han aldri ville få oppleve verken kjærlighet eller virkelig vennskap. Noe som heldigvis viste seg ikke å holde stikk. Til tross for den underliggende sorgen i fortellingen, er «Det hvite badehuset» blitt en oppvisning i stram språklig regi. Usentimentalt, balansert og tidvis tørrvittig fortelles en særdeles smertelig familiehistorie, som viser hvor ødeleggende taushet kan være.