DOKUMENTAR
Hillary Rodham Clinton
«What Happened»
Simon & Schuster
Hva skjedde? Det er det alle lurer på, nesten et år etter at Hillary Rodham Clinton tapte mot Donald Trump. Det er også tittelen på Clintons nye bok. Dog uten spørsmålstegn. Den tidligere presidentkandidaten og utenriksministeren, senatoren og førstedamen forsøker å gi svar på spørsmålet hun har stilt seg daglig, siden 8. november i fjor.
«Jeg skyldte på meg selv», skriver hun om de vonde timene etter valgnederlaget. Clinton gjentar at tapet er hennes ansvar en rekke ganger i løpet av den over 400 sider lange både rørende og opprørende, analytiske, personlige, noe bitre og tidvis svært interessante boka. Clinton er ikke kjent for å innrømme feil. Og selv om hun tar selvkritikk, er hun også defensiv. Ja, det var ikke noe sjakktrekk å ta imot 1,8 millioner dollar for å holde taler til storbanker. Men, skriver Clinton, hun lar seg slett ikke påvirke av store pengesummer. Ja, det var en feil å bruke personlig e-postserver, et tema som dominerte valgkampen. Men hennes forgjenger har gjort det samme, unnskylder hun. (Det stemmer.) Ja, hun skulle kanskje ha reist til Wisconsin, delstaten hun tapte med bare 22.000 stemmer. Men dataene viste at hun var sikret seier.
Clinton tar ansvar. Men hun peker også på andre ytre årsaker til at hun valgnatta ble liggende og stirre i taket på et hotellrom på Manhattan i stedet for å holde seierstalen som USAs første kvinnelige president. Hun skylder på FBI-sjef James Comey, på amerikanske medier, på sexisme, på skamløse republikanere, på russisk innblanding, falske nyheter og igjen og igjen på FBI-sjef James Comey. For dem som har glemt detaljene: Bare elleve dager før valget, offentliggjorde FBI-sjefen at de hadde funnet nye e-poster som kunne være relevante for Hillary Clintons e-postsak. Clinton lener seg på tall fra USAs meningsmålingsguru Nate Silver, som viser hvordan demokratenes klare ledelse glapp i innspurten, etter Comeys offentliggjøring. (E-postene viste seg å ikke innholde noe nytt, meddelte Comey to dager før valget. Da var det trolig for sent.)
Det er kanskje urettferdig å sammenligne valgnederlagene til det demokratiske partiet i 2016 og det norske Arbeiderpartiet ti måneder senere. Donald Trump er så langt fra Erna Solberg en politiker kan komme, Norge er ikke i nærheten av USAs politiske polarisering, dramatiske valgkampsirkus eller dype folkelige frustrasjon. Men når Hillary Clinton skriver om sine og partiets feil og vanskeligheter med å kommunisere og skape entusiasme for sin politikk, er det ikke irrelevant for Arbeiderpartiet.
Clintons første mea culpa handler om budskapet – hun medgir at hun slet med å få budskapet sitt ut til velgerne. Kritikere vil påpeke at problemet ikke bare var at hun hadde vanskelig for å nå fram med budskapet sitt, men at det var uklart fra starten av. For hva var Clintons politiske prosjekt? Hun advarte, med rette, mot konsekvensene en Trump-president ville ha for mange amerikanere. Et stykke ut i valgkampen lanserte de slagordet «love trumps hate». Hun snakket om jobber og økonomi. Men hun klarte ikke å formulere et prosjekt eller en visjon som skapte entusiasme blant andre enn kjernevelgerne.
Clinton sparker i retning motstanderen Bernie Sanders, «en sosialist fra Vermont», som ble en langt mer alvorlig utfordrer i kampen mot henne enn hun hadde trodd. Men hun anerkjenner at Sanders hadde det hun selv manglet: store ideer og vågale visjoner. «Jeg har fått ny forståelse for den mektige kraften i store, enkle ideer. (...) Bernie beviste igjen at det er viktig å sette seg høye mål som folk kan organisere seg rundt og drømme om, selv om det tar generasjoner å oppnå dem». Hør, Arbeiderpartiet!
I boka gir Clinton et eksempel på en politikk hun var fascinert av og ønsket å lansere: en slags borgerlønn til alle amerikanere, betalt av skatt på utbytting av naturressurser, slik de har i Alaska, der alle innbyggere får en sjekk en gang i året. Hun og teamet hennes regnet og regnet, men fikk ikke mattestykket til å gå opp. Hun la ideen til side. Kanskje jeg skulle lansert det likevel, skriver Clinton, så kunne vi funnet ut av nøyaktig hvordan det skulle gjøres senere. Av og til må en tørre å tenke stort.
Clinton vier minimalt med oppmerksomhet til en av de mest ubehagelige forklaringene på Donald Trumps seier: rasisme. Trump spiller både åpenlyst og mer subtilt på fremmedfrykt og rasisme, både som presidentkandidat og president. Den viktigste indikasjonen på en som stemmer Trump, er vedkommendes nostalgi for «det hvite Amerika», ifølge professor Christopher Parker ved University of Washington. Annen forskning støtter dette. Det betyr ikke at alle som stemte på Donald Trump er rasister. Men alle som stemte på ham er komfortable med en rasist som president, påpeker journalisten Ta-Nehisi Coates i sin essay «The Whitest president».
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Clinton skriver overraskende åpenhjertig om den vonde valgkampen og hvor smertefullt det er å bli angrepet på det aller styggeste igjen og igjen, selv om hun har gjort slik hennes store forbilde Eleanor Roosevelt sa alle kvinner i politikken er nødt til: «gro like tykk hud som nesehorn». Clinton er ikke i tvil om at kjønn er en av grunnene til all hetsen og motstanden hun har møtt. En skal ha øynene godt klistret igjen for ikke å se at hun har rett i det. Det er nok lettere for kvinner å nå til topps i parlamentariske systemer, der personfokuset er mindre, skriver Clinton. Samtidig er misogynien langt mer tydelig i USA enn i Norge, og de fleste vesteuropeiske land. Med bare 19 prosent kvinner i Kongressen, har 97 land i verden høyere andel kvinnelig representasjon i nasjonalforsamlingen. (Rwanda er nummer en, Norge nummer elleve.) Kvinner som søker makt får gjennomgå, og den nye medievirkeligheten er nådeløs. Det visste Clinton, men selv etter 30 år i offentlighetens søkelys ble hun sjokkert over sinnet og avskyen hun møtte i 2016. At boka har blitt møtt med så krass kritikk i USA, styrker Clintons argument. Hun har fått beskjed om å tie stille fra både tilhengere av Bernie Sanders, egne partifeller og selvfølgelig fra USAs høyreside. «De vil jeg skal gå min vei. Men jeg er fortsatt her», sier Clinton i et av lanseringsintervjuene.
Ingen vet nøyaktig hvorfor Hillary Clinton tapte. Vi kommer neppe noen gang til å få svaret på akkurat hvilken kombinasjon av Clintons egne feil og mangler, det demokratiske partiets strategiske feilsteg, den negativ mediedekningen, misogynien, rasismen, polariseringen, Russland, falske nyheter og James Comey som ga Donald Trump seieren. Vi prøver fortsatt å forstå. Og Hillary Clintons bidrag hjelper.
Hva gjør vi nå?, spør Clinton, helt til slutt, og svarer selv: Vi fortsetter.