Annonse
Litt langdryg, men også tankevekkende fra evig sjangerutforskende britisk-japanske Kazuo Ishiguro. FOTO: NTB SCANPIX

Tåkete i fantasyland

Original, men noe uforløst utforskning av hevnlyst, hukommelse og forsoning i erkebritisk riddereventyr for voksne.

Annonse
Bøker

 

ROMAN

Kazuo Ishiguro

«The Buried Giant»/«En kjempe begravd»

Faber&Faber Ltd/Cappelen Damm Norsk oversettelse: Kari og Kjell Risvik

En gammel mann og en gammel kone, Axl og Beatrice, bor sammen i et rom i utkanten av en slags underjordisk labyrint. Det er andre mennesker der, men de føler seg likevel underlig utestengt fra fellesskapet, til og med fratatt talglyset de fikk lov å ha før. Men hvorfor er det egentlig blitt slik at de holder seg litt for seg selv? Eller blir holdt utenfor? Har det kanskje skjedd noe? Det husker ingen. Faktisk er det et generelt problem, at ingen ser ut til å huske de enkleste ting, verken slikt som skjedde helt nylig, til og med samme dag, eller større hendelser i fortida.

Hukommelse er med andre ord et klart hovedtema i Kazuo Ishiguros nyeste roman, «The Buried Giant», som på norsk har fått tittelen «En kjempe begravd». Det var det også i hans tidligere bøker, selv om de var lagt til svært ulike miljøer – Ishiguro prøver noe nytt hver gang. Bookerprisvinneren «Resten av dagen» fra 1989 er fortellingen om en tilkneppet, meget engelsk butler i mellomkrigstida, filmatisert i 1993 med Anthony Hopkins og Emma Thompson i hovedrollene. «Tilbake til Shanghai» fra 2000 er en slags detektivfortelling fra Kina og Londons sosietet, mens «Gå aldri fra meg» er en dystopisk science fiction lagt til en kostskole. Alle omhandler minner, fortidas grep om nåtida, men likevel kanskje hakket mindre eksplisitt enn «En kjempe begravd».

Sistnevnte er et slags fantasyaktig eventyr lagt til virkelig gamle dager. Vi er i det som siden skal bli Storbritannia, cirka en generasjon etter kong Arthurs krigsheltedåder og død. Britene og saksere lever side om side, men freden etter den blodige krigen er skjør, støttet mye av folkets hukommelsestap.

«Et diffust tap som gnager på hjertet», kaller Axl det. Han og Beatrice bestemmer seg for å oppsøke sønnen sin i en nabolandsby. Underveis støter de på mange farer og prøvelser av den typen mange vil kjenne fra Tolkien, og en del fra mytene om trollmannen Merlin, kong Artur og hans riddere av det runde bord. Troll og gnomer, feer og andre åndevesener, en ekte ridder i rustning, en krigshelt og hans unge protesjé, svikefulle munker og kloke koner og – farligst av alle – en ekte drage, hvis pust stjeler alles minner.

Den allvitende fortelleren sitter på avstand, og henvender seg stadig til en leser som antas å være engelsk, og langt tettere på hendelsene i tid enn vi faktisk er. Stilen er sober, gammelmodig. Det bidrar til at historien føles langt eldre enn den der, men kanskje ikke til bokas lesbarhet. Den kan oppleves noe langdryg, med større appell til de som i utgangspunktet er glad i klassisk britisk fantasy, enn til de som prøver seg på denne fordi de elsket «Resten av dagen» av samme forfatter.

Men spørsmålene Ishiguro stiller, om hevn og hukommelse, er evig interessante, teoretisk som konkret og historisk. Kan stridende folkegrupper leve side om side, i harmoni, om de husker all historie, alle tidligere overgrep? Balkan, Palestina og Rwanda gir ulike svar. Ishiguros konklusjon er av det negative slaget. Men han åpner definitivt for at leseren får reflektere selv.

Anmeldelsen er basert på den engelskspråklige originalen, oversettelsen til norsk er ikke vurdert.

Annonse