Annonse
Danske Helle Helle er fortjent innstilt til Nordisk råds litteraturpris for sin nye roman «Hvis du vil». FOTO: HILDE UNOSEN

Superminimalisten

En imponerende oppvisning i balansekunst, underdrivelse og vakker, presis språkbruk.

Annonse
Bøker

 

ROMAN

Helle Helle

«Hvis du vil»

Oversatt av Trude Marstein

Forlaget Oktober

Danske Helle Helle har plassert seg som superminimalisten i Norden, og den posisjonen akter hun tydeligvis å beholde. I årets roman «Hvis du vil», møtes mennesker, en mann og en kvinne, i skogen. De er ute og jogger, men har løpt seg vill. Kvelden og mørket nærmer seg, og de blir tvunget til å dele en gapahuk for natta.

En inngang og et opplegg som skapt for forutsigelig romantikk, konfrontasjon eller skrekk og gru. Helle Helle gjør ikke slike valg. Hun legger seg helt ned på det mest trivielle og hverdagslige, der en blemme på hælen og en pakke tyggegummi som forsvinner, blir tilsynelatende sentrale temaer. Ingenting dramatisk skjer mellom de to, de forsøker begge å sove, dele et teppe, finne seg en bekvem liggestilling. Samtalen går litt i rykk og napp, de er begge tørste og sultne, trøtte og slitne, og mobilene har ikke dekning.

Det er mannen, den 48 år gamle Roar, som er fortelleren og jeg-stemmen. Han er egentlig på seminar i en liten hytteby, men bestemte seg altså for å ta en joggetur, den første på mange år. Til overmål har han skaffet seg nye joggesko fra en billigkurv i en skobutikk, og oppdager først under løpeturen at de har forskjellig størrelse. Humoren i teksten kommer i slike bitte små glimt av tankeløshet, forglemmelse eller misforståelse.

Kvinnen i romanen er ti år yngre enn fortelleren, hun har jogget i lang tid, har med vannflasker og tyggegummi og svettebånd og er tydelig en mer praktisk natur enn mannen. Helle Helle skriver nydelig fram disse to litt hjelpeløse menneskene som har havnet i en ubekvem situasjon. De hjelper og støtter hverandre og kommer seg etter hvert fram til et hus. Underveis fortelles kvinnens historie, en beretning om et liv uten store høydepunkter, litt retningsløst, mange forskjellige jobber og bosteder inntil hun treffer igjen en mann hun en gang var forelsket i. Det blir ekteskap, men kanskje ingen stor lykke, tvert imot blir det forventninger som ikke innfris, små irritasjoner som forsurer tilværelsen.

Helle Helle er en mester når det gjelder å vise fram de bitte små hverdagskonfliktene og forglemmelsene som gjør et forhold grått. Men i denne romanen glitrer hun også til med situasjonskomikk av det subtile slaget når hun beskriver lettelsen og gleden som faller over mannen og kvinnen når de endelig finner et lite hus med seng og varmeovn og rundstykker i fryseren. Det er mye ømhet og overbærenhet i denne fortellingen, bakt inn i språket og de mange treffsikre dialogene.

Romanen kan karakteriseres som et kammerspill, et elegant og finslipt spill for to stemmer. Alt er så tilsynelatende lett og nesten vektløst hos Helle Helle. Likevel aner men det veloverveide og strengt gjennomtenkte som får denne fortellingen til å vibrere. Den språkbevisste Trude Marstein har ført romanen over til et rynkefritt norsk.

Annonse