Annonse
Elif Batumans «Idioten» er en morsom universitetsroman.

Studentblues

Man kan være dum og usikker selv om man er intelligent og boksmart, viser denne sjarmerende og morsomme tidskapselen fra et universitet på nittitallet.

Annonse
Bøker

 

ROMAN

Elif Batuman

«Idioten»

Oversatt av Egil Halmøy

Solum Bokvennen

Året er 1995. Selin er nitten år og nylig ankommet førsteårsstudent ved det amerikanske prestisjeuniversitetet Harvard nær Boston. Først får hun sin første e-postkonto, så en nettverkskabel, siden en haug brosjyrer med ulike veiledninger fra universitetet, pluss en ordbok fra banken. Selin er ikke imponert over sistnevnte. Ordboka inneholder verken oppslagsordet «tasmansk djevel» eller oppslagsordet «tasmansk ulv». Hun gir den til en av sine to romkamerater, som i motsetning til Selin er fornøyd med at boka inneholder «massevis av ord».

Ord er et viktig stikkord i «Idioten» av Elif Batuman. Og for Selin. Hun er en intelligent person, og en flink student. Åpenbart, all den tid hun har kommet inn på Harvard, som avviser flere tusen håpefulle årlig. Men erfaren er hun ikke, eller voldsomt livsklok. Mer eller mindre tilfeldig blir det til at hun velger universitetskurs innen lingvistikk, kunstanalyse og fremmedspråk. Hun er flink å lære seg russisk, å forstå gloser og grammatikk. Forstår det foreleserne sier om strukturer i og ulikheter mellom ulike språk, og om kunst som forstillelse. Men hun vil det skal være noe mer! At språket, ordene, setningene, skal avdekke noe hemmelig, noe hun aner fins men ikke klarer å gripe. «Det var et eller annet grunnleggende ved språket jeg var i ferd med å miste grepet om». Burde ikke språket kunne avdekke noe om livet, kanskje, og gjerne noe om kjærligheten? Det bør vel kunne gå an å finne et slags korrekt svar på hva ting, for eksempel en e-post, faktisk betyr? Og på hvordan alt henger sammen?

Men det gjør det så klart ikke. Leseren følger Selin gjennom hele det første studieåret. Hun går på forelesning. Jogger. Studerer. Sover kanskje litt for lite, men ser lite poeng i alkohol eller sex. Møter mange nye folk, og får selvsagt bedre kontakt med noen enn andre. Inkludert en gutt, den ungarske matematikkstudenten Ivan, som i likhet med henne skriver interessante e-poster Selin bruker mye tid på å tolke. Men betyr det at de passer sammen?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Forsiktig utforsker «Idioten» Selins skjøre og usikre følelser, hennes forsiktige tilnærmelser mot verden generelt og Ivan spesielt. Hun er hele tida en skarp observatør av alt som skjer – mye av romanens sjarm og appell ligger i det mer og mindre ufrivillig komiske skråblikket på alt som skjer med henne, på bøkene hun leser, filmene hun ser, menneskene som omgir henne.

Dessuten i tankene om språk, om mening, om forbindelser mellom folk. Særlig første halvdel av romanen er som en tidskapsel, et lyntog tilbake til midten av nittitallet, tida da e-post var nytt, kurskataloger fantes på papir, filmer måtte lånes på VHS og miksteiper fremdeles var gangbar mynt, samtidig som postmodernistisk teori dominerte universitetsdiskursen totalt. At tittelen «Idioten» er lånt fra Dostojevskij er ikke tilfeldig. Selin leser og liker de russiske klassikerne. Kanskje minner hun svakt om Dostojevskijs idiot, han som tror så helhjertet på det rene og gode i menneskene. Men egentlig mistenker hun vel at hun allerede er litt for kynisk.

Romanens andre halvdel er hakket mindre interessant enn den første. Den skildrer en reise Selin foretar til den ungarske landsbygda. Hun har sikret seg en slags sommerjobb via Ivans kompis, og skal undervise ungarske skolebarn i engelsk. Nittenåringens allerede observerende, lett underliggjorte blikk på verden blir ikke mindre stimulert i disse omgivelsene, der både språk og kultur en nye for den amerikanske studenten. Hun sammenligner ungarsk med tyrkisk, som hun kan på treåringsnivå fordi foreldrene er tyrkiske, og grunner over hvor stor del av en persons personlighet som ikke er personlig likevel, men en del av personens nasjonalitet og nasjonale karakter. Er fremdeles usikker på forholdet til Ivan. Har lært mye, men er fremdeles ung. Føler seg fremdeles dum.

At «Idioten» er litt ujevn, ødelegger imidlertid ikke hovedinntrykket. Det er en smart og medrivende historie innen den sjangeren man på engelsk kaller «coming-of-age-story». Romanen stiller interessante spørsmål ved språk og litteratur, kjærlighet og vennskap, og – viktigst – ved hva det vil si å være – og bli – et helt menneske. Deilig nostalgisk for dagens førtis- og femtiser, eksotisk innføring i gamle dager for dem som er yngre. Egil Halmøy gjør en strålende innsats som oversetter. Fotnotene som peker mot uoversettelige passasjer funker ekstra bra akkurat i denne romanen, som jo handler om språk.

Annonse