Annonse
Lotta Elstad har skrevet en roman som er morsom selv om den er politisk.FOTO: ODA BERBY/FLAMME

Stopp, det er min kropp

Det går faktisk an å skrive morsomme romaner om retten til selvbestemt abort. Bare se til Lotta Elstad.

Annonse
Bøker

Roman

Lotta Elstad

«Jeg nekter å tenke»

Flamme forlag

Hedda Møller er trettitre år, stort sett singel, definitivt barnløs. Det siste akter hun å forbli. Hun jobber tross alt som underbetalt og ofte blakk frilansskribent, reiser verden rundt på kort varsel, og bor på en knøttliten hybel som på ingen måte tilfredsstiller så mye som en eneste liten boligforskrift. Dessuten liker hun ikke unger.

Upraktisk, dermed, at Hedda er blitt gravid. Riktig nok er hun kanskje litt, altså veldig, forelska i han som medvirket til denne ulykka, men noe skikkelig forhold blir det neppe til, og noe faderlig materiale er han definitivt ikke laget av, han som farter land og strand rundt for å forelese om politikk og ideologi og sånt.

Legen oppsøkes. Hedda vil ta abort. Hun er bare noen få uker på vei, så det bør være enkelt å gjennomføre. Men nei. Da må du vente, sier den unge mannlige legen, og tenke deg om noen dager før du tar en så stor avgjørelse. Det har den borgerlige regjeringen støttet av KrF bestemt, nærmest snikinnført i kjølvannet av reservasjonsrettstriden noen år tilbake. Men Hedda, hun nekter å tenke. Hun vet jo hva hun vil, så hva er vitsen?

Mye komikk følger. Lotta Elstad, som siden 2008 har gitt ut to romaner og tre sakprosabøker, alle med politisk tilsnitt, skriver med letthet og varme om ventetid og frustrasjon. Hedda er ei fin antiheltinne: surrete men smart, praktisk men impulsiv, lett å like og lett å le av. «Jeg nekter å tenke» tegner et gjenkjennelig bilde av Oslo og Norge anno 2017, befolket av typer mange vil ha møtt, ikke minst i internasjonale solidaritetsmiljøer.

Samtidig, uten å gni for hardt, klarer Elstad å framføre alvorlige politiske budskap: Det handler om kvinners ubestridelige rett til å bestemme over egen kropp, samme hva andre måtte velge om valgene hun tar. Om fattigdom, reell og relativ. Om den ofte høyt utdannede og forgjeldede frilansgenerasjonen, de som mangler både inntekts- og trygdesikkerhet, men som forventes å være sultne og påkoblet uansett. Om kommunikasjon, kjønn og makt.

«Jeg nekter å tenke» er dessuten en roman om forelskelse og dating, vennskap og solidaritet. Om kreisi flyturer av den typen der bagasjen forsvinner og returen skjer med buss, før heltinna til slutt bestemmer seg for å ta saka i egne hender. Elstad skriver med energi, og har god timing. Her varer spenningen til siste kapittel. Og alt ender godt.

Annonse