ROMAN
Edvard Hoem
«Land ingen har sett»
Oktober
Stadig underholdende, men aldri lettvint, rørende og med sterke følelser, men holdt i stramme litterære tøyler. Edvard Hoems renskårne prosa passer som hånd i hanske til denne litt høytidelige fortellingen fra en ikke altfor fjern fortid, der moralske, religiøse og sosiale grenser var mer markerte enn dagens. Uten at beretningen på noen måte oppleves utdatert eller irrelevant for en moderne leser. Åpningen på romanen er i seg selv et lite mesterstykke i stram fortellerkunst: «Anton Edvard skulle alltid minnast det. Han gjekk over to fjell, sju år gammal. Han visste kvar han var på veg, og at han ikkje skulle vera hos foreldra sine meir».
Fra «Slåttekar i himmelen», via «Bror din på prærien» har forfatteren denne gangen kommet fram til årene like før og under første verdenskrig. I sentrum står «Stor- Knudtson» og Anton Edvard. Eilert Knudtson og hans familie på Alberta-prærien i Canada og de mange slektningene er nå etablerte med farmerhus og ungeflokker som vokser i rekordfart. På den andre siden av kloden strever Anton Edvard og kona Beret Anna i et karrigere norsk fjordlandskap. Edvard Hoem har denne gangen valgt en mer tydelig veksling mellom gamlelandet og den nye verden, og klarer på denne måten å speile utviklingen på to kontinenter.
Det kan tidvis bli et i overkant stort persongallei å holde orden på, og natulig nok må mye av personbeskrivelsene bli overfladiske. Men de sentrale stemmene og karakterene, som Eilert Knudtson, hans kone Martha og Anton Edvard står likevel fram med overbevisende tydelighet. Og den barske kvinnen Gjertine, som var en sterk karakter i romanen «Bror din på prærien», er også en av de personene som setter det klareste avtrykket i høstens roman. En av romanens mest underholdende partier er hennes dristige reise med den nye jernbanen. I raseri drar hun fra ektemannen Ole Aas, utstyrt med bibel, niste og revolver (!) gir hun seg ut på en flerdøgns tur til sønnen Severt. Det skal bli en reise med konsekvenser. Ikke bare jernbanen, men også automobilen gjør sitt inntog, og blir i alle fall for Eilert og hans familie en kilde til mye glede og tettere samhold med slekt og venner.
Det er når forfatteren Edvard Hoem går tettere innpå relasjonen mann - kvinne, på det intime forholdet mellom ekteparene Eilert og Martha, Anton Edvard og Beret Anna at det virkelig gnistrer til i romanen. Disse partiene står ofte fram som de beste. Det er her dikteren Edvard Hoem kan utfolde seg, i disse glipene der dokumentasjon, brev og historiske kilder ikke helt når fram. Dette er litteratur til å kjenne seg igjen i, brytninger i meninger og holdninger, overtramp i følelseslivet, gnisninger og sjalusi. Og i denne spesielle tidsepoken kommer de hyppige og slitsomme barnefødslene inn som et ekstra«stridselement». De kunne bare stoppes gjennom avhold. Sånn sett ingen lettvinte løsninger i sikte, hverken på prærien eller ved Frænfjorden i Ytre Romsdal.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Som i de to tidligere romanene gir «skriveren» seg til kjenne også i «Land ingen har sett», han dukker fram med et par forklarende setninger slik at vi lesere blir påminnet den dikteriske frihet, som likevel har suget blod fra den nærmeste slekt. Også denne gangen byr forfatteren på fine naturbilder både fra hjemtraktene og prærien, bildene fra prærien er likevel de sterkeste og beste. Arbeid med jord og redskaper, med matlaging og husdyrhold og strevsomt fiskerliv på norskekysten blir omtalt med respekt og omtanke fra en forfatter som vet å sette pris på forfedrenes gjerninger og dyrekjøpte erfaringer.
Les også: Edvard Hoem tilbake på prærien