Bøker

Står han av – ikke særlig mer

For lite på for mye plass i oppfølgeren til en sterk debut.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Sondre Midthun

«Farvel til alt dét»

Cappelen Damm

Sondre Midthun skuffer litt med sin roman nummer to. Den har sine sider, men det er umulig å ikke lese den opp mot den mørke debuten «Kom aldri nærmere» fra 2011. Mot den faller den gjennom. Romanene henger sammen. Der den første var en ulmebrann som formet et barnesinn, er den andre eksplisitt, uttalt og lagt opp som et slags mysterium som nøstes opp og slår hit og dit som et hoppetau.

I første bok opplever en ung sønn at faren drukner familiens hund. I årets bok i er dette en referansehistorie, en av de historiene sønnen ikke forteller på samme måte hver gang og som dermed kan røpe ham, avsløre det han har gjort. I 2011 levde sønnen med en voldelig far.

I «Farvel til alt dét», møter vi en mann med samme erfaringer, men han er vokst solid opp hos fosterforeldre på en øy i Nordland. Nå er han en voksen mann med jobb i Dagbladet, leilighet i Oslo og en kjæreste som skriver for seriøse aviser og magasiner. Hennes misbilligelse av hans virke er bare én av utslagene av en barndom på leirgrunn. Han er grunnleggende mistenksom, redd for å bli sviktet – og like redd for å ta etter farens fakter.

Men faren kan ikke få gjort mer. Vi får vite tidlig i romanen at hovedpersonen har drept sin far og han er i kvaler. Skal man lette trykket, skal man fortelle en god venn om det? Blir ens skyld og skyldfølelse mindre da? Han verker etter å si hva han har gjort – om ikke annet for å få en slags oppmerksomhet fra personene han beundrer i Dagbladet.

Sondre Midthuns roman har et visst slektskap med to andre romaner som også handler om å dra nordover, til øde steder, for å nøste opp historier fra fortiden. Det gjelder «Punktum midt i en vakker setning» av Elin Åsbakk Lind og «Vi var aldri brødre» av Pia Edvardsen. Oppskriften er kjent, men det sitter ikke som det skal for Midthun denne gangen. 500 sider virker 250 sider for langt for den historien han har. Vi mister skyldspørsmålet av syne underveis og det blir mange avganger, ankomster, fraser og kaffebesøk. Forfatteren mener trolig å bygge opp under sitt eget sluttpoeng, nemlig at det er noe i alle familier og mennesker, uansett hvordan det virker utenfra. Slutten her kommer brått på, men virker mest av alt som et oppspill til en ny start for paret i romanen – til en bok til med samme hovedperson, forhistorie og univers. Den må gjerne komme.

Mest av alt ønsker jeg at Sondre Midthun hogger litt igjen, våger være uvøren, la det gjøre vondt. Språklig sett er også «Farvel til alt dét» mer konservativ i formene enn den første, som om man skulle kunne distansere seg fra den man var. Men mesteparten i norsk litteratur hviler fortsatt på Freuds tese om at alt stammer fra brister og krenkelser i barndommen. Dermed kan ikke språket endre noe som helst.