ROMAN
Tom Egeland
«Lasaruseffekten»
Aschehoug
Arkeolog Bjørn Beltø, Grefsens egen Indiana Jones, hadde tenkt å ta det med ro i fellesferien. Tidlig i august fikk han imidlertid en uimotståelig forespørsel, om han kunne tenke seg å finne «De dødes bok»? Om han kan!
Tom Egelands Bjørn Beltø har i bøkenes løp lett etter Jesu grav, Babylons tårn og Den sjette Mosebok. Etter den femte i serien tvilte vi på at det var mer å finne. Nå gjelder det altså «De dødes bok», med sine «religiøse og magiske tekster, dødsriter, okkulte oppskrifter og profetier». Oppdiktet av Tom Egeland for anledningen, men for Beltø og hans likesinnede kjent som oldtidslitteraturens hellige gral. Etter sigende forsvunnet siden 1463, ettersøkt i alle år siden. Et skrift som gir svar på så mange av livets fundamentale spørsmål at den må være religionshistoriens svar på Hakkespettboken.
Bjørn Beltø tar utfordringen. Ikke uten hindringer. «Det er noen der ute» er den første setningen i fortellingen. Selv om Bjørn Beltø ble diagnostisert med paranoia i barndommen, trenger det ikke å bety at han ikke blir forfulgt nå. Når Beltø har engasjert seg i en sak er det nemlig mange som følger med så godt de kan. Nå må han reise langt og lenge rundt i verden, Sjusjøen i går, Roma i dag, Virginia i morgen. Utfordret av fundamentalistiske tempelriddere, en skummel munkeorden og forrykte vitenskapsmenn.
Omslaget på «Lasaruseffekten» minner om fjorårets «Budbringeren» av Gert Nygårdshaug (begge av Marius Renberg). Det lille mennesket i møte med den store uendeligheten. I Nygårdshaugs tilfelle rommet, hos Egeland tiden. Lasarus er som kjent mannen Jesus vekket fra de døde. Navnet hans lever i hvert fall videre i denne boka. Selv om muligheten for evig, i alle fall veldig lange liv blir nevnt, er det tanker om reinkarnasjon, til og med muligheten for transplantasjoner av menneskets sjel, som står mest sentralt her. Dette kommer sammen med spiritisme, hypnose, klarsyn, et 11. bud, bortførte barn, utdødde språk, avanserte koder – ja, det er til og med plass til å nevne hitchikernes svar på hva som er meningen med livet: 42.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Spørsmålet er om dette blir for mye av det gode? «Som på en elektrisk impuls reiste jeg meg fra stolen og ble stående. I neste øyeblikk satte jeg meg ned igjen. (…) Var det ikke snart nok?» stønner Beltø. Jo det kan man saktens undre seg over, sånn som den ene sensasjonen avløser den andre. Men usannsynlighetene er presentert på et nivå som får oss til å godta premissene. Egeland har lagt inn et 25-siders leksikon for å skille fakta fra fiksjon til slutt i boka. Ikke nødvendig for dem som bare vil lese «Lasaruseffekten» som spenningsroman, advarer han. Her kommer vi til sakens kjerne: Boka kan godt få være ren underholdning, men også en påminnelse om hvor mye rart folk har grublet seg fram til i årenes løp.
Bjørn Beltøs egne betraktninger rundt et liv etter døden: Han synes livet i seg selv er vanskelig nok som det er. Igjen går det an å oppleve en fortelling om ham som en sunn porsjon religionskritikk. Beltø er skeptisk til at religionene påberoper seg å forvalte evige sannheter, at de truer ikke-troende med evig fordømmelse. «Lasaruseffekten» leses samme dag som en spaltist i Norges største avis stiller spørsmål om det går an å være god uten Gud. Espen Ottosen skriver i Aftenposten at «de som avviser Gud får problemer med å fastholde en objektiv moral, at noe alltid og overalt er forkastelig.» Han høres ut som en av de mest tvilsomme typene i ei bok av Tom Egeland. Bare ikke like underholdende.