Sobert om stalking

ROMAN

Judith Hermann

«All kjærlighets begynnelse»

Oversatt fra tysk av Sverre Dahl Pelikanen

Judith Hermann vakte oppsikt med sin novellesamling «Alice» som kom i norsk oversettelse i fjor, og det er nettopp i novelleformatet hun har høstet anerkjennelse. Men årets roman, som kan kalles en kortroman med sine 160 sider, viser at denne forfatteren også behersker et lengre fortellerløp med suveren kontroll på virkemidlene. For det er nettopp knappheten, evnen til å trekke fra, snarere enn å legge til som karakteriserer mye av Hermanns skrivestil.

Romanen åpner tilsynelatende idyllisk. Det handler om unge Stella som er på vei hjem fra sin bestevenninnes bryllup. Hun har flyskrekk, og havner ved siden av en ung mann, som hun umiddelbart griper i hånden. Denne mannen, en bygningsarbeider ved navn Jason, beholder hånden hennes i sin, og sovner straks. I det neste kapitlet befinner den unge Stella seg i et nytt hus i en i en liten forstad, hun har en liten datter, Ada, og hun er gift med bygningsarbeideren Jason. Selv jobber hun i hjemmehjelptjenesten i kommunen, mens Jason stadig er bortreist på bygningsoppdrag. I det hele tatt er Jason en svært perifer figur i romanen, han spille nærmest rollen som den evig fraværende.

En formiddag ringer det på Stellas dør, en mann sier over callingen at han gjerne vil snakke litt med henne. Stella slipper ham ikke inn. Hun ser at han forsvinner bortover veien. Neste dag gjentar det samme seg. Han begynner også å legge små lapper og småting i postkassen hennes, en diktafon, et brev, en minnepenn. Det viser seg at denne mannen, Mister Pfister, bor i et hus i samme område. Stella møter ham tilfeldig i supermarkedet og må innrømmer for seg selv at han ser både pen og kjekk ut, men samtidig virker han aggressiv og utilregnelig. Etter hvert eskalerer situasjonen, og Stella blir tvunget til å ta med seg Ada og flytte vekk.

Judith Hermann forteller denne historien i kronologisk orden. Det er Stellas trivielle hverdager som males fram, hennes besøk hos de gamle damene og mennene med sine særheter og problemer, samtaler med bestevenninnen. Under det hele vibrerer Stellas tiltakende uro og bekymring. De trivielle hverdagene blir marerittaktige. Det er et vanskelig og komplisert tema Hermann har valgt seg, og det kan stilles spørsmål ved om hennes form er en god løsning for formidling av et så ubehagelig emne som «stalking», forfølgelse og hersing med et uskyldig menneske. På den annen side kan det hevdes at nettopp den kontrollerte, lavmælte stilen forsterker alvoret og utsattheten hos Stella. Judith Hermanns første roman forsterker inntrykket av en svært spesiell og original litterær begavelse.