ROMAN
Dag Johan Haugerud
«Enkle atonale stykker for barn»
Oktober
Dag Johan Haugeruds fjerde roman er treretteren på kino. Du og venn går for å se noe kinoen har komponert: en forfilm, en hovedfilm og en etterfilm. Forskjellige i lengde, forskjellige i tema, befolkning, lys, lyd og intensitet. Etterpå blir man sittende mett og lure: Hva er det som hang sammen? Hva vil denne treretteren si oss? Hva er det her jeg ikke skjønner? Like før du skal buse ut med dine tilkortkommenheter, legger vennen hånden på skulderen din og sier: «Det er ok, jeg forsto ikke alt, jeg heller, men det fine er at det er ment sånn».
«Enkle atolale stykker for barn» åpner med en tett befolket del, en kakafoni der det er vanskelig å henge med i svingene.
Den midterste og lengste delen er beretningen om en avdød forfatter, Eivind Ness, hans enke Eva og skrivingen av forfatterens biografi. Haugeruds fortelling avslører langt mer om hovedpersonene Eivind og Eva enn biografiene fra utenforstående kan gjøre. Midtstykket «Tom og kaninen» er en kortroman for seg selv, en velskrevet og veldreid del som jeg lurer på hvorfor han ikke linket tydeligere til første og siste del. For oss som kobler antonalitet til kunstmsikken, avantgarden og frijazzen, kan det være greit å wikisjekke begrepet atonal og finne: «...musikk som ikke gir en klar følelse av grunntone eller toneart. En slik følelse er delvis subjektivt og kulturelt betinget». Her ligger en av nøklene til å forstå Dag Johan Haugeruds roman av året.
I hovedhistorien er enken Eva Ness nokså alene i relasjonen til sin andre ektemann – og i en satt og spisset venninneflokk. Når Eva Ness begynner å dra de to yngre biografene inn i livet sitt, oppdager hun mangler i egne relasjoner til omgivelsene og i livet hun hadde med sin forfattermann – og andre sannheter: Alle involverte projiserer den avdøde forfatterens verker, det er som en haug med bøker som er overlatt til fellesskapet å finne mening i og historien gjør en styrt ned i vår tids lettantennelige diskusjon om virkelighetslitteratur.
Noen forbindelseslinjer er det mellom enkelte av delene: Skapelsen av kunst ut av glemsel og savn og det man har oversett i livet. Kan kunsten åpne disse dørene og lukene, kan andre mennesker? Og ikke minst: Hvem eier en fortelling? Når oppstår sannhet? I konsensus eller det individuelle synet?
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Til tross for at denne romandelen insisterer på den subjektivt sette sannheten og kun den, er det også et kollektiv i tittelhistorien mot slutten. Den vanlige romanhelheten finnes ikke. Jeg får skrubbet meg som leser og bedriver en skjerpet jakt på sammenheng. Kanskje den ikke finnes likevel? Kanskje er det vante lesemåter og mønstre vi må ut av for å åpne opp for helheten? Kanskje er det kunsten Dag Johan Haugerud vil vise oss?
«Enkelte atonale stykker for barn» er nominert til P2-lytternes romanpris og det skal bli moro å høre seks jurymedlemmer, vanlige vennlig innstilte lesere, oppsummere denne romanen på radio i januar.