Annonse
Tiril Broch Aakre. FOTO: JON OLAV NESVOLD/NTB SCANPIX

Snø vil falle over snø som har falt

God romandebut utforsker familieliv og ensomhet, blodsbånd og kjærlighet, mørketid og avmakt. Stramt, men åpent.

Annonse
Bøker

 

ROMAN
Tiril Broch Aakre
«Redd barna»
Flamme forlag

De har flyttet på landet for å redde barna. Byen ble for truende, bråkete, opplevdes farlig. Særlig etter 22. juli. I den nye bygda er det flombelyste alpinanlegget hjertet – fortelleren Tanja i «Redd barna» ser det fra vinduet sitt i den mørke desemberdagen, mens snøen laver ned og laver ned der ute. Hun har to barn igjen, ei jente på barneskolen og en gutt i barnehagen. Ektemann Paul er dratt på hjertekonferanse i Brussel, hvis han da ikke har dratt med en elskerinne til Paris, hva vet vel hun.

Men eldstejenta, tenåringen Ida, er død. Mest sannsynlig av en spiseforstyrrelse, forstår leseren, uten at det staves ut. Prosjekt redd barna feilet, og i prosessen har moren begynt å bli redd for barna. For at noe skal skje. At hun ikke skal klare å passe på de små heller. Hun er fremdeles i sorg, selv om hun prøver å leve normalt. For eksempel klarer hun ikke lenger å kjøre bil. «Det var ikke så rart, sa Paul, sa alle. Det var en setning som gikk igjen. Det er ikke noe rart. Men alt var rart», tenker hun.

«Redd barna» følger den lille familien gjennom ett desemberdøgn, fra tidlig morgen til sene kvelden. Det er hverdag, med frokost og middag, henting og bringing, snømåking og lange blikk mot alpinanlegget. Samtidig er det en uvanlig dag. Tanjas forsøk på å kjøpe glass på Glasmagasinet dagen før, endte i en knusende katastrofe, hun tør fremdeles ikke å kjøre bil, og nå dukker plutselig broren hennes opp, uanmeldt og uten lov. Han er rusmisbruker, har stukket fra fengselet, men er på sett og vis en fin fyr likevel. Tanja er ham nær. Dessuten er han grei å ha i et knipetak, viser det seg mot slutten.

Temaene er velkjente i norsk samtidslitteratur. Familie. Tap. Sorg. Rus. Vinter og snø. Når «Redd barna» likevel oppleves som en vellykket, faktisk svært god roman, ligger det dels i måten historien blir fortalt, dels i måten Aakre klarer å forankre familien i en større, la oss gjerne kalle den politisk, sammenheng. Å dra linjer mellom stort og smått, mellom den trygge rammen alle foreldre prøver å skape rundt barna sine, og den enorme, truende utryggheten som lurer rundt oss på alle kanter, i grusomme hendelser og uforståelige avgjørelser, her hjemme som der ute i den store verden.

Romanen starter med en poetisk intro i fugleperspektiv. Den tar inn naturen rundt før den gradvis zoomer inn på huset: «Et nytt hus med søyler. Et hjem. For barnebursdager, middagsselskaper, uendeligheten av hverdagslige ettermiddager, for tassende skritt om natten, i gangen, fra rom til rom, for feber og arbeid – krumme rygger over notater og rapporter, halvveis fargelagte mandalaer». Tiril Broch Aakre entrer litteraturen gjennom poesien, med diktsamlingen «Kniplinger», og demonstrerer igjen og igjen at hun også i romans form klarer å skape uventede språkbilder, å skrive fram situasjoner slik at man nærmest kjenner det på kroppen. Det tyngende desemberkulda. Iskald snø. Mørket mellom trærne i ukjente skoger. En plutselig oppdagelse av en gjenglemt, fastfrosset lue under all isen. Avdøde Idas lue.

Det politiske entrer livene slik det vel oftest gjør, gjennom nyheter på radioen. Åtti lengeværende asylbarn er blitt tvangsreturnert til hjemlandet, stikk i strid med avtalen mellom regjeringspartiene. «–Men hvorfor ville de ikke passe på de barna? Hvorfor sa de ikke stopp? spør [datteren Jorid]. – Jeg skjønner det ikke, jeg heller, sier jeg. – er de ikke voksne? spør Tore. – Jo, de er voksne. – Det går jo ikke an å glemme barna, sier Jorid.» Enkelt, hverdagslig, sjokkerende uforståelig. Barna drar selv paralleller til 22. juli – «Det er faktisk det verste».

«Redd barna»s kun 125 sider er fort lest, men fortellingen sitter lenge igjen. Romanen anbefales.

Annonse