Snilt portrett

SAKPROSA

Kaja Schjerven Mollerin

«Vigdis, del for del»

Gyldendal

«All kunst står i et forhold til virkeligheten, det er ikke mulig å skape noe i et vakuum, enten vi kaller det virkelighetslitteratur eller ikke. [ ... Men] kunsten kan løfte virkeligheten opp på et annet nivå» sier Vigdis Hjorth et sted i Kaja Schjerven Mollerins nye intervjubok med forfatteren, «Vigdis, del for del». For kunstneren, forklarer Hjorth videre, er kunsten «et forsøk på å strukturere noe som er ustrukturert, å nå ny erkjennelse»; og «man kan like gjerne si at et kunstverks sannhetsverdi ligger i den virkningen det har på leseren». Hevn er hun ikke ute etter, sier hun. Ei heller medlidenhet, verken for «Arv og miljø»s hovedperson Bergljot eller seg selv som privatperson. «Jeg var [i «Arv og miljø»] opptatt av hvordan man i en søskenflokk kan huske barndommen helt forskjellig».

Hun har sagt det før. I foredrag og i intervjuer, på scenen og i media. De som har fulgt med på virkelighetsdebatten generelt, og på Vigdis Hjorths opptredener den siste tida spesielt, vil kunne kjenne igjen mye i «Vigdis, del for del». Ofte nærmest ordrett, for Hjorth gjenbruker gjerne gode formuleringer, illustrerende historier og litterære eksempler – på samme måte som hun har noen temaer og bilder som gjentas i flere romaner. Hennes portrettør, litteraturviter, tidligere Vinduet-redaktør og nåværende Klassekampen-kritiker Kaja Schjerven Mollerin har tydelig kjent på frustrasjonen i møtet med den erfarne sitatmaskinen Vigdis Hjorth, hun som aldri gjenleser og dermed ikke husker sine egne romaner, men som har det i kjeften likevel: «Hun svarer ofte slik: «Det jeg pleier å si, når noen spør om noe som minner om det du nevner ...» Dette har unektelig vært litt forvirrende. Tror hun meningen er at vi skal lage en bok med Vigdis Hjorths samlede anekdoter?»

Les også: Vigdis Hjorth snakker ut i ny bok

På ett plan er «Vigdis, del for del» blitt nettopp det. Men også mye mer. Kaja Schjerven Mollerin er mer enn smart nok til å innse at hun ikke er den første som har hatt lyst å spørre Vigdis Hjorth «Hvem er du egentlig, bak rollen? Har du en hemmelighet? Hva skjuler du? Er du en annen enn den du gir inntrykk av?», men også at hun ikke vil få enkle svar. Hun ser at Hjorth både går inn i og faktisk er rollen som «festlig, litt alkoholisert, ganske flørtete». Forteller om forfatterens mulige selviscenesettelse, for eksempel idet hun sender postkort fra Danmark for å kunne fortelle journalister at hun sender postkort, og krydrer intervjuene med diverse comic relief, som da Vigdis Hjorth plutselig begynner å steppe og begge mister tråden, eller da hun forteller om sitt forhold til feilkjøpte klær.

«Jeg vil ikke fremstilles bedre eller snillere enn jeg er. Husk på det!» formaner Vigdis Hjorth, og i en parentes kommer det fram at forfatteren syns Kaja Schjerven Mollerin «vil for vel i skriften sin». Hun har kanskje et poeng. Hjorth liker konflikt, skriver Mollerin, det er slik hun kommer videre i tankene. Muligens kunne portrettøren vært enda skarpere, både i spørsmål og egne tillegg, i hvert fall om målet var å avdekke noe nytt.

[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]

Samtidig har den velvillige metoden sine klare fordeler, kanskje flere fordeler enn ulemper. Den gjør at Vigdis Hjorth får snakke ferdig og dra lengre linjer. Selv forklare hvordan hun tenker, hva hun inspireres av, hvilke svar hun har til kritikerne. Kaja Schjerven Mollerin lykkes veldig godt i sammenligningen mellom virkelighetsdebatten og den forrige større norske litteraturdebatten, kontroversen rundt Ibsenprisvinner Peter Handke forhold til Serbia. Ad Handke skrev Aftenposten på lederplass at «kunstens autonomi er ubestridelig». Men da det sto om privatlivets fred, var de langt mindre til å forsvare den, påpeker Mollerin, apropos at det er Aftenposten som hele tida har insistert på at «Arv og miljø» smussig selvbiografi, selv om Vigdis Hjorth står på at det er en roman.

Størst plass i «Vigdis, del for del» er viet «Arv og miljø». Forfatteren og portrettøren diskuterer temaene i romanen. Sannhet. Overgrep. Glemsel. Overgrep. «Man blir ikke snill av å bli undertrykket. Man kan bli dum og slem og barnslig.» Kan bli en bøddel selv. De diskuterer også mottakelsen, debatten Aftenpostens behandling av boka avfødte, og motsvaret Vigdis’ søster Helga Hjorth kom med i sin roman, «Fri vilje». Den understreket først og fremst poenget i «Arv og miljø», mener Vigdis Hjorth, nemlig at søsken husker oppvekst i samme familie ulikt. Utover det «skal [man] være forsiktig med å skrive romaner hvis talentet først og fremst ligger et annet sted», sier hun et annet sted.

Les også: Helga Hjorth: Jeg kunne rett og slett ikke leve med det

Riktig nok sveiper «Vigdis, del for del» kjapt innom Vigdis Hjorths privatliv, hennes foreldre, eksmann, døtre og ekspartnere, og den gjør grei rede for hennes politiske standpunkt som «raddis». Men dette er ingen bok man leser for skandalene. Det er snarere blitt et sympatisk, klokgjørende portrett av kunstneren som moden kvinne, på en og samme tid et innblikk i varige temaer og lange linjer i forfatterskapet, og et tidsbilde av litteraturdebatten akkurat nå, og forfatterens posisjon midt oppi denne. Intervjuboka fungerer også finfint som en pirrende introduksjon til resten av Vigdis Hjorths forfatterskap for alle som kun har lest «Arv og miljø». Bare der forsvarer utgivelsen sin plass. «Vigdis, del for del» er ikke fullkommen. Men sjarmerende er den, og et must for alle Hjorths fans.

Torsdag holder Vigdis Hjorth «Kielland-forelesningen» på Kapittel-festivalen i Stavanger.