LYRIKK
Wenche-Britt Hagabakken
«Biografi/Dikt og tekster»
Gravdahl Forlag
Wenche-Britt Hagabakken vakte oppsikt med debutromanen «Gjenopprettelse» fra 2004, og hun fulgte opp med tre romaner av samme solide merke. Nå i åpningsteksten «Biografi» slår forfatteren fast med en trassig blanding av vemod og raseri at det kanskje ikke blir flere romaner: «Det er omtrent umulig for meg å skrive. Så jeg kan ikke være forfatter mer, det kommer til å ta ti år å skrive ei bok, og så lenge lever jeg nok ikke. Det er et resultat av blodpropplørdag! Og jævla, fordømte blodproppsøndag! Helvetes blodpropphelg!»
Disse linjene setter tonen i boka. Den utilslørte smerten, åpenheten og tilgjengeligheten er kvaliteter som samspiller med varhet og skarp sans for detaljer.
Det skal ikke legges skjul på denne første delen av boka ga et anstrøk av noe privat, en anelse om at dette skulle bli nok et blikk inn i en sykdomshistorie. Men mistanken gjøres raskt til skamme. Dette er en bok der en fin forfatter viser at fortellertalentet og språkfølelsen er intakt. Og at det tette, lille formatet gir dybde og intensitet til den dramatiske livshistorien.
Boka er illustrert med private fotografier, som er diskret plassert slik at de blir naturlige deler av det grafiske uttrykket.
I den første delen av boka er det barndom og oppvekst og familieportretter som brettes ut med ømhet og sårhet og skarpt psykologisk blikk for detaljenes betydning. Dette er en oppvekst å kjenne seg igjen i for mennesker som har levd en stund. Det var tida for den tilsynelatende idyll, der strutteskjørt og sitte pent og være stille var gjenkjennelige mål for en forhåpentlig god framtid. Vanskelige mål å nå for en lett opprørsk jente, som måtte få diskrete spark på leggen, under duken, fra en mor som kunne reglene. Portrettene av faren og av besteforeldrene er skrevet fram med mer utilslørt ømhet.
Den siste delen av «Biografi/Dikt og tekster» heter ganske enkelt: «Da hjernen min klikka!» Utvilsomt den beste, mest innbitte og intense delen av boka. Her er det en «rett på sak»-tone som oppleves som både svart humoristisk, nøktern og usentimental, uten at den skremmende opplevelsen av å være døden nær undertrykkes. Sånn sett et stykke imponerende litterær balansekunst.
Slik kan hun skrive: «Og helt uventa blåste det opp en sterk vind fra intet som kunne ha slukka flammen min på et tiendedels sekund. Fra da av ble hjernen min aldri seg sjøl igjen.»
En bok om fortvilelse helt på kanten av det utholdelige, og derfor menneskelig gjenkjennelig.