Slik runder du Proust på en sommer

– Dette gir jo grunn til optimisme på litteraturens vegne: Mange sier at vi lever i en bildekultur, folk vil ikke ha litteratur lenger. Men det stemmer ikke, konstaterer Antoine Compagnon fornøyd.

Den franske litteraturprofessoren har funnet en suksessoppskrift med sine radioforedrag i bokformat, om store franske litterære skikkelser. Tusenvis av nordmenn tok med seg hans lille gule «En sommer med Montaigne» på ferie i fjor. Denne sommeren blir det Marcel Proust. Og neste sommer kommer «En sommer med Baudelaire» i norsk oversettelse.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I sommer er Compagnon også ute med tekstsamlingen «Digital melankoli» i samme formatet, 40 korte refleksjoner over den nye tid, opprinnelig skrevet for Huffington Post. Der vedkjenner Compagnon seg som en digital nomade, og bruker alle dingser han kan få tak i: «Men jeg har ikke mistet sansen for bøker, disse små magiske firkantene som fortsatt er en uovertruffen måte å lagre opplysninger og skape drømmer på», skriver Compagnon her.

– Suksessen har vært en overraskelse for alle involverte, konstaterer Compagnon.

– En ting er at bøkene har solgt godt i Frankrike, men de har også vært på salgslistene i Italia, Spania, Japan–Norge. Nysgjerrigheten er ikke lokal, den er global.

Sist uke var Compagnon på Litteraturhuset i Oslo og på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer for å fortelle om sine sommerbøker. Han har ikke skrevet hele «En sommer med Proust», det er en antologi der Compagnon innleder, og bl.a. Julia Kristeva fortsetter. Men han har lest hele «På sporet av den tapte tid», Marcel Prousts monumentale romanserie i sju bind.

– Proust har rykte på seg for å være vanskelig. Men vi ville vise at folk ikke trenger være redd for Proust. Når du leser Proust, vil du le! Det er komiske situasjoner på hver side, sier Compagnon.

LES OGSÅ: Forførende om Proust

Compagnon trekker paralleller mellom Proust og forrige sommers objekt Montaigne: 1500-tallsadelsmannen som oppfant begrepet «essay», i sitt trebindsverk «Les essais».

– I likhet med Montaigne er også Proust en universell forfatter. Han er oversatt til omtrent alle språk. Og både Proust og Montaigne skrev en bok hver: Både Montaignes «Essays» og Prousts «På sporet av den tapte tid» er livsverk, det er bøker der livet til forfatteren er svært til stede i boka. Begge døde før boken var ferdig, mens de skriblet i margen på manuskriptet, forteller Compagnon.

Marcel Proust kom fra Paris’ bedre borgerskap, og skrev sitt storverk om sitt liv blant aristokratiet i en brytningstid. Den berømte oppsummeringen av verket i en setning lyder «Marcel blir forfatter». Og nå må vi nesten skrive ADVARSEL! SPOILER:

– «På sporet av den tapte tid» har en happy ending! avslører Compagnon blidt.

– I mitt bidrag til «En sommer med Proust» skriver jeg om dette. Verket slutter godt, på en eksepsjonelt moderne måte. Fortelleren i boka har vært en fiasko helt siden han var barn, fordi han vil være forfatter, men ikke får det til. Helt til han finner det grepet som gjør at han omsider kan skrive en roman. Gjennom 3.000 sider har han vært mislykket, så finner han veien ut av uføret, og mot slutten blir han ekstatisk.

– Så er det mye pessimisme og mørke i boka, men det vi lærer til slutt, er at kunsten kan sette oss fri. Vi har 3.000 sider med smerte og desillusjonert kjærlighet, men Proust er aldri desillusjonert på kunstens vegne. Tre av bokas fiktive hovedpersoner er berømte kunstnere–en maler, en musiker, en forfatter–og alle tre er helteskikkelser.

I Norge ble «På sporet av den tapte tid» oversatt til norsk av professor Anne-Lise Amadou gjennom en periode på nesten 30 år, fram til 1992, da verket forelå komplett på norsk for første gang. Siden 2013 har professor Karin Gundersen arbeidet med å revidere Amadous oversettelse til et mer moderne norsk. Nå i mai kom bind fire av sju på revidert norsk, «Sodoma og Gomorra». Dermed er det gode forhold for å prøve Proust i ferien. Amadous originaloversettelser finnes fortsatt tilgjengelig i paperback, og de reviderte utgavene skal være tilgjengelig i en bokhandel ved ditt feriested. Men rekker man hele rekka på en sommer?

– Ja, jeg gjorde det! smiler Compagnon.

– Jeg leste «På sporet av den tapte tid» for første gang da jeg var 18, da startet jeg om våren og var ferdig på slutten av sommeren. Men da jeg var 18 var det ingen bildekultur som i dag, ingen digital verden. For å komme deg gjennom de lange sommerferiene leste jeg lange romaner–Tolstoj, Dickens, Dostojevskij, George Eliot ... Så ja, du kan komme deg gjennom Proust i sommer hvis du starter nå, mener Compagnon.

Mange prøver å lese Proust, ikke alle fullfører, men:

– Kommer du til bind tre («Hos Guermantes»), da er du hektet. Salget av Proust-bøker viser at antall lesere halveres fra første til andre bind, så halveres det igjen til bind tre–altså er det bare en fjerdedel igjen av dem som kjøpte første bok–men deretter holder salget seg stabilt. De som kjøper bind tre, kjøper også resten av serien, sier Compagnon.

– Proust skriver lange setninger, mange lesere er skeptisk av den grunn. Men lange setninger kan også leses raskt. Og første lesning av «På sporet av den tapte tid» burde gå raskt. Så kan du alltids komme tilbake. Har du først lest Proust, vender du alltid tilbake til Proust, livet gjennom.