ROMAN
John Irving
«Mysterieavenyen»
Oversatt fra engelsk av Halvor Kristiansen
Gyldendal
Sex, sirkus og faderløse barn. Sex, religion og transvestitter. Sex, forfattere og abortdiskusjoner. Mystiske kvinner, underlige menn. Og sex. På Viagra. Jo da, «Mysterieavenyen» er definitivt en roman signert norgesvennen John Irving, selv om en annen av hans favorittingredienser, bjørnene, i akkurat denne boka er byttet ut med løver.
Her er ei jente som kan lese andres tanker, men som ikke kan snakke forståelig for andre enn sin bror, som dermed fungerer som hennes tolk. Broren, Juan Diego, er romanens hovedperson. I voksen alder er han blitt forfatter, avhengig av betablokkere som demper blodtrykket, men også minnene, og av Viagra for å motvirke betablokkernes. Juan Diego er halt etter at en mann kjørte over den ene foten hans. Bilens sjåfør er kongen av søppelfyllinga barna vokser opp på, og kanskje eller kanskje ikke guttens far. Moren vasker på et barnehjem dit bror og søster flyttes, men er også prostituert. I en av sine nattlige jakttokter på leit etter mor, blir søsknene kjent med en prostituert kvinne som har vært og dels er mann. Hun er så tiltrekkende på en ung og til da rettroende munkespire at han gir opp klosteret og blir hennes partner.
Barna havner av diverse omveier på sirkus, hvor de møter skurker og løver og trapesartister. Siden adopteres hovedpersonen Juan Diego fra Oaxaca i Mexico, der han og søsteren vokste opp, og ender opp i Iowa. Som forfatter har han skrevet «en abortroman» og blitt litt berømt. På grunn av et løfte han en gang ga en ung amerikaner som hadde rømt til Oaxaca for å unngå Vietnamkrigen, er forfatteren nå på en slags uklar pilegrimstur til Filippinene, via Hongkong. På reisen møter han en smellvakker mor og hennes sexfikserte datter som dels tar seg av ham, dels forvirrer ham, og definitivt havner til sengs med ham, den ene etter den andre.
Og det er mer. Selvsagt. Mye mye mer, minst like sammensurret som oppramsingen over. Her er mange og lange refleksjoner rundt hukommelse, barndom, drøm og virkelighet. «Barndommen var viktigere for ham enn barndom så ut til å være for andre voksne», tenker Juan Diego. Den katolske kirke og lære er et annet hovedtema, og mange sider vies stadig tilbakevendende diskusjoner om de ulike jomfruhelgenene i katolsk tro. Pluss altså sex. I alle former. Kanskje ikke så mye til å være en bok signert John Irving, men mye likevel.
For mye. For mye av alt. I norsk oversettelse klokker «Mysterieavenyen» inn på 536 sider. Det er minst 250 for mye. Romanen burde vært strammet kraftig opp og redigert heftig ned.
For den har sine øyeblikk. Det er John Irving, selvsagt har boka en viss sjarm. Han tør å satse, på tankelesende jenter, handlekraftige forførerinner uten speilbilde, mannevonde mureneåler, underlige munker og kyniske leger. Originale miljøer, beskrevet med kjærlighet og bildeskapende detaljer. Fantasirikdommen er Irvings styrke. Begrensningens kunst er det ikke.
[ Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Hovedproblemet er strukturen. På nåtidsplanet lar den aldrende forfatteren Juan Diego gjentatte ganger være å ta betablokkerne han er avhengig av. Hver gang er resultatet voldsomt livaktige drømmer fra barndommen. Som strukturerende grep blir det for repetitivt – en streit kronologisk gjennomgang av søppelguttens liv hadde vært mer interessant uten at Irving insisterte på hele tida å peke på de ikke spesielt elegant sammensydde lagene i fortellingen.
Slik den står, oppleves teksten altfor skravlete. Repetitiv og surrete. Noen assosiasjoner hit og dit er ok, men man styrker ikke interessen ved å tippe et helt lass av dem på leseren i hvert eneste kapittel. Etter alle disse årene, alle disse bestselgerne, burde John Irving kunne koste på seg en redaktør. En litt streng fagperson som skar vekk et par kilo langhalm kunne gjort mye bra med denne romanen, helt uten at det som gjør Irving til Irving forsvant i støvet. Det er nemlig mer enn nok av ham å ta av.