ROMAN
Jostein Gaarder
«Dukkeføreren»
Aschehoug
De første hundre sidene av Jostein Gaarders første roman på åtte år, «Dukkeføreren», er det mest fristende å gi opp hele lesningen. Så traurig er boka. Den innledes med et «Kjære Agnes», og er altså utformet som et brev. Så følger lange og intetsigende beskrivelser av rommet brevets forfatter, den aldrende mannen Jakob, sitter i. Han skriver at han har møtt Agnes to ganger. En gang nylig, en for noen år tilbake. Noe, leseren vet ikke hva, har skjedd – «jeg hadde blamert meg» – nå ønsker Jakob å forklare seg.
«Hvordan er våre livsløp lettest å få forstand på? er det når vi summerer opp fra begynnelsen av, eller er det når vi tar utgangspunkt i dagen i dag?» undrer han. Det han lander på, er å på usammenhengende og omstendelig vis å strukturere fortellingen rundt en rekke begravelser han hevder er av relevans for relasjonen til Agnes. En språkforsker, en taxisjåfør, en forretningsmann, og en fysikklærer bisettes. To menn, to kvinner, som alle på ulike vis tangerte Agnes' familiemedlemmers liv. Jakob ramser opp, navn etter navn, relasjon etter relasjon, og gjør grundig rede for hva som ble sagt om avdøde av presten i bisettelsen, og av ham selv i minnesamværet etterpå. «La meg nå få skyte inn at eg selvsagt innser at du her blir presentert for mange mennesker, og sikkert altfor mange til å holde styr på med det samme», skriver han ett sted, og har rett i det. Problemet er bare at påpekningen og selvrefleksjonen i seg selv ikke gjør navnebombingen mer interessevekkende.
Særlig opphengt er Jakob i lange etymologiske utgreiinger, hvor han fører diverse ord fra ulike språk tilbake til sine indoeuropeiske røtter. Første gang han drar en lang remse og forklarer hvordan ordene er beslektet, er det greit nok, for å forklare hvem Jakob er og hva som interesserer ham. De neste ørti gangene blir det bare et langtekkelig bremsespor i teksten, ikke noe som er med på å bringe fortellingen videre eller la oss bli bedre kjent med ham.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
De fire personene som bisettes har, slik Jakob framstiller dem, levd mer og mindre interessante liv. Selv framstår han som temmelig underlig skrue, noe han er klar over selv. «Også i dag, som godt voksen, har jeg selvinnsikt nok til å tenke på meg selv som en einstøing og en outsider». At han heller ikke er noen spesielt dyktig eller original skribent, avsløres kjapt av vendinger av typen «Ylvas ansiktsuttrykk var som en åpen bok».
Men så. Endelig. Hundre sider inn i teksten. Da skjer det noe. En i hvert fall delvis uventet vending, som setter en del av den løsrevne informasjonen fra romanens start i nytt lys. Særlig viser det seg at Jakobs bestevenn Pelle er en annen enn man først får inntrykk av, så også hans forhold til de avdøde og deres familiemedlemmer. «Dukkeføreren»s tittel gir også mer mening. Med skiftet stiger spenningen et par hakk, nok til at leseren hele tida slipper å kjempe mot lysten til å legge fra seg hele boka.
[ Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Mer enn grei nok blir «Dukkeføreren» imidlertid aldri. Jakob fortsetter å pepre teksten med etymologiske utgreiinger, og han holder fast ved den irriterende uvanen det er å overforklare alle ting. «Hvorfor er jeg så besatt av slike språklige slektskap? Svaret er nesten pinlig enkelt: Annet slektskap har jeg ikke å vise til» «røper» Jakob – helt overflødig etter allerede å ha gjort rede for at han mangler både foreldre, partner, barn og venner, men elsker etymologi.
Med «Dukkeføreren» prøver Jostein Gaarder å si noe om annerledeshet og ensomhet, om de språklige og emosjonelle båndene som binder menneskene sammen på tvers av tid og geografi. Hva er et menneske, og hva er språk? spør han. Dessverre er spørsmålene mer fengende enn svaret han klarer å formulere.