Skjønnånd på tivoli

ESSAYS

Henning Hagerup

«Metafysisk skrapjern»

Kolon

Man kunne med et gammelmodig ord kalle Henning Hagerup en skjønnånd, en skapning vanskelig å forestille seg i skikongeriket Norge. Og dessuten en betegnelse som forfatteren kanskje ville betrakte som utidig jålete. Fordi Henning Hagerup byr på så mye mer enn skarpe, analytiske lesninger av poesi og prosa: Her er alltid kritiske sideblikk på verden og Europas manglende fortreffelighet, og som nevnt også personlige bekjennelser om barnlige gleder som stadig hjemsøker den middelaldrende essayisten.

Likevel, etter lesningen av «Metafysisk skrapjern» står det klart at det finnes få forfattere og litterater i dette landet som med samme letthet og overbevisning kan trekke linjer fra Dante og Goethe videre til svenske Nils Ferlin, og derfra til vår egen Tor Ulven. Hagerup legger fram det hele med en slags innforstått selvfølge, her er klarhet og distinksjon i valg av ord og setninger. Selv når han trekker fram navn som Leopardi, Racine eller Wordsworth er det uten lukten av akademisk støv. Og det til tross for at det framgår med all mulig tydelighet at her taler en klassisk skolert litterat, som kan filleriste slappe og dårlige oversettelser, og som gjør det med knusende overlegenhet. Men han knuser med et par vennlige bisetninger. Nettopp dette skarpe og likevel velvillige, vennlige blikket kan ses som en av bokas store kvaliteter.

«Metafysisk skrapjern» inneholder essays skrevet gjennom en periode på 15 år. Noe er tidligere publisert, og noe er helt ferskt. Det gledelige er at Henning Hagerup i denne bokas forord faktisk lover oss en ny essaysamling allerede om et år! En gladnyhet, siden det nå er 17 år siden han ga oss den utmerkede samlingen «Vinter-notater».

Det er i samlingens to siste essays, «Den hjemlige uhyggen – om Sigmund Freuds 'Das Unheimliche'» og «Tivoliets metafysikk», at Henning Hagerup går tettere på sin svakhet for spøkelseshistorier og fryden over tivoliet. Det etymologiske og språklige blir gått etter i sømmene på en både underholdende og strengt analytisk måte.

Likevel er det de litterære essayene – om oversettelse og gjendiktning, om Elin Brodin, Tor Ulven og Ole Robert Sunde – som understreker hvilken enestående kritiker og leser Henning Hagerup er. I det særdeles innsiktsfulle «Som feiere til støvet gå», beskriver han seg selv som gretten i møte med altfor mange ubehjelpelige norske gjendiktninger av diverse klassikere. Da kan man slå fast at få klarer å være gretne på en så elegant og underholdende måte som essayisten Hagerup. Han har heller ikke veket tilbake for å skrive en svært dyptloddende analyse av sin samboer Elin Brodins bøker i essayet «Skammen og vreden – om Elin Brodins forfatterskap.»

Et av de morsomste essayene i samlingen er «Sundes raritetskabinett» om Ole Roberts Sundes «Jeg er et vilt begrep». Henning Hagerup innrømmer at han hører til den delen av kritikerstanden som ser med stor velvilje på Sundes forfatterskap, men innrømmer også at det ofte «går over stokk og stein» og at Ole Robert Sunde kan kverne en leser i filler. Men essayisten Hagerup ender altså med å utbringe en skål for vennen Sunde.

Jo da, Henning Hagerup kan også være til det irriterende opptatt av det formale, og språklig pirkete til det bedøvende, men han gjør disse øvelsene med en type mild rektorautoritet. Men tatt i betraktning Hagerups evne til å kunne si noe knusende, med velvilje, skal det ikke underslås at denne leseren ville likt en Henning Hagerup som leverte et skikkelig fingerrapp.

Hagerup og prinsen

Essayisten og kritikeren Henning Hagerup er en vidtfavnende mann, det dokumenteres overbevisende denne høsten: Han har nylig nyoversatt den franske klassikeren «Den lille prinsen» av Antoine de Saint-Exupèry, og i tillegg skrevet et innsiktsfullt etter- og forord. Det var Hagerups farmor, Inger Hagerup, som for over 50 år siden laget den første oversettelsen! I etterordet røper han en liten familiehemmelighet, når han forteller at Inger Hagerup ikke behersket bokas originalspråk fransk så godt, og at hun derfor i stor grad må ha oversatt fra den danske utgaven. Samtidig understreker han at Inger Hagerup gjorde en nydelig oversettelse, og at han på ingen måte vil begå noe litterært farmordrap. Men sønnesønnen har altså lagt originalutgaven til grunn.

Dessuten har Hagerup skrevet etterord til en nyoversettelse av Johanna Spyris velkjente barnebok «Heidi», som nå er utstyrt med originaltittelen «Heidis vandre – og læreår». Hagerup skriver om Sverre Dahls oversettelse at «det er blitt en merkelig duggfrisk og betagende bok som det skal godt gjøres overhodet ikke å bli grepet av».

Hagerup er dessuten redaktør for to antologier i høst: Til Stein Mehrens 80-årsdag i oktober kommer et utvalg av Mehrens essays, under tittelen «Billedtenkeren», der Hagerup har stått for utvalget.

Hagerup er sammen med Kaja Schjerven Mollerin også medredaktør for boka «Handke-debatten – dokumentasjon, videreføring, analyse», som kommer i september.