ROMAN
Kristin Friis
«Familiesykdommen»
Forlaget Oktober
Kristin Friis viste overbevisende litterært gangsyn i sin debutroman «Fjøset», som kom for fem år siden. I høstens mer ambisiøse roman «Familiesykdommen» skriver hun fram en tett og skakende avsløring av misforholdet mellom en autoritær voksenverden og et ungt menneskes forsøk på finne seg til rette i livet.
I bokas åpning sitter en voksen kvinne på trikken, på en holdeplass gjenkjenner hun en psykiater som hun gikk til behandling hos under et lengre sykehusopphold da hun var innlagt for ekstrem avmagring som trettenåring. Hun opplever en ubehagelig spenningstilstand ved dette synet. I erindringen gjenopplever hun den ensomme, desperate jenta hun var den gangen.
Denne unge, såre, sinte og originale stemmen bærer hovedfortellingen. Etter en påskeferie blir hun tvangsinnlagt. Hun er tretten og et halvt år og veier 24 kilo. Hun vil ikke spise, eller rettere sagt, hun kan ikke spise, slik hun selv formulerer det. Hun kaster brødskiver i søppelbøtta.
«Jeg har spist i dag, jeg har spist snø, jeg klarte ikke å la være. All den deilige kalde snøen, det deilige kalde vannet når snøen smelter i munnen, renner ned og halsen blir kald. Kald og ren i motsetning til varm og skitten».
På sykehuset får hun vite at hun må mates med sonde om hun ikke klarer å få i seg nok mat. Sonde blir det, et lite rør inn i nesa og ned i magesekken og drypp fra en flaske hun hele tida må ha med seg. Hun blir innlagt på en avdeling for voksne kvinner. Året er 1983.
Hun opplever sykehusoppholdet som en serie tvangsopplevelser, noe hun blir pådyttet og tvunget til. Hun må holde senga, hun må følges overalt, hun må veies hver dag. Menneskene rundt henne er anonymiserte, og omtales bare som «de foresatte», «legen», «kontaktsykepleieren» eller «hyttenabodamen». Den sistnevnte er blant de vennlige, de som snakker til henne, ikke forbi henne eller over hodet på henne.
Gjennom hennes ord vokser det fram en beretning om voksen uforstand og manglende evne til å lytte. Kristin Friis tydeliggjør avmakten hos et ungt menneske stilt overfor et autoritært sykehus-system og et språk hun ikke behersker.
Romanens styrke ligger i denne indirekte blottstillelsen av makt og avmakt. Et ungt alvorlig sykt menneske opplever at ingen kan hjelpe henne, ingen forstår, ensomheten er til tider ikke til å bære.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Mye av det samme gjentar seg når hun innlegges for annen gang, denne gangen på en barneavdeling. I denne siste delen av romanen kommer også den voksne kvinnen til orde med sin ettertenksomme og reflekterte stemme. Hun vandrer i barndommens og ungdommens spor, der det gamle Rikshospitalet lå, der hun satt i en vinduskarm og stirret ut på et vakkert bjørketre. Hun stiller spørsmål ved hva hun har fått og hva hun har mistet gjennom den behandlingen hun har vært gjennom, og kommer til at det snakkes altfor lite om ettervirkningene av sykehusopphold.
«Legene påførte meg en tilleggslidelse og gjorde situasjonen min verre», hevder den voksne fortellerstemmen.
Kristin Friis har levert en skarp og rørende rapport fra sykehusverdenen.