ROMAN
Matias Faldbakken
«The Hills»
Oktober
Det lukter litt råttent av den fine gamle, europeiske verden, slik Matias Faldbakken suverent presenterer den i sin nye roman «The Hills». Det er «The Hills» en fornøyelig og storslått leseopplevelse, tilsatt en dose ubehag. Matias Faldbakken viser med denne romanen at han er en forfatter i særklasse, noe han demonstrerte for ti år siden da han under psevdonymet Abu Rasul ga ut trilogien om «Skandinavisk misantropi». Denne gangen er han i tillegg vittig og berusende velartikulert.
Fortelleren er en middelaldrende, «høysensitiv» kelner, som setter sin ære i å holde seg strengt korrekt til reglementet på «The Hills», som altså er navnet på den ærverdige gamle restauranten der det fortsatt er hvite duker på marmorbord, men ellers et tydelig lite forfall. Klassisk musikk utøves av pianisten, gamle Johansen, på mesaninen. For enhver nordmann med litt kjennskap til Oslos restaurantverden kommer Theatercaféen slik den sto fram for et par tiår siden raskt fram i hukommelsen. Det er nesten umulig å lese denne boka uten at Theatercaféen konstant dukker opp på netthinnen.
Bildekunstneren Matias Faldbakken er også sterkt nærværende. Klær, utseende, servise, matvarer og bestikk, kunsten på veggene, bevegelser og holdninger – er bærende elementer i det scenerommet som Matias Faldbakken har skapt for sine karakterer. Det hele beskrives med omtanke for detaljer og innsikt i materialer. Når bokas karakterer entrer scenen. er det gjennom tunge filttepper som markerer inngangspartiet. Dette er et kammerspill, der hele handlingen utfoldes innenfor restaurantens fire vegger. Romanen er da også delt inn i fem «akter». De opptredende er et lite utvalg av stedets faste klientell, med Graham «Le Gris», bare kalt Grisen, i spissen. Han spiser alltid lunsj til fast tid, med noen få faste venner, blant dem Blaise Engelbert, også en mann med finesse ut i fingerspissene. Rik og kunstinteressert.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Som en motvekt stiller den mer høylytte lille gruppen til stamgjesten Tom Sellers, «det avantgardistiske alkoholbordet». Inn på scenen kommer også den vakre og velpleide «Barnedamen», som skaper bevegelse og forvirring i omgivelsene ved stadig å veksle mellom de to gruppene med stamgjester. Kelnerens gode venn Edgar og hans datter Anna hører også med i persongalleriet, litt på sidelinjen. Anna er den niårige datteren til Edgar, og representerer tydelig «uskylden» i dette menasjeriet fra den øvre middelklasse. Av Matias Faldbakken karakterisert som en gruppe som er «myke i huden og milde i målet».
Den skarpe forfatteren Matias Faldbakken kommer også med utfall mot den såkalte europeiske arven når han ramser opp restaurantens inventar og klientellets eleganse, og påviser hvordan alt er gjort mulig «via tilraskinger fra alle verdens hjørner». «Man har trålet verdenshjørnene for stoff og midler og materialer- og ideer». Parodien i romanen er nærliggende, men den blir aldri tatt ut til det ytterste av forfatteren. Den ligger og vipper i teksten som både beveger seg mot det humoristiske og det mørkt kritiske. Det er kanskje denne tvetydigheten som skapes gjennom Matias Faldbakkens bevisste bruk av litterære virkemidler, som gir romanen en helt spesiell kvalitet.
Les også: Forgjengelighetens fyrverkeri