Annonse
Mette Karlsvik har skrevet fram et ømt portrett av et far-datter forhold.

Sett som foto

Mette Karlsvik har skrevet en original og øm beretning om et far-datter forhold i sin nyeste bok, «Mørkerom».

Annonse
Bøker

 

ROMAN

Mette Karlsvik

«Mørkerom»

Samlaget

I romanen spiller hun elegant på tvetydigheten og dobbeltbetydningen i tittelen mørkerom. Gjennom hele romanen anes det kommende tapet av faren, han som bruker all sin fritid til å fotografere og fremkalle bilder i mørkerommet.

Mette Karlsviks styrke som forfatter er evnen til å kombinere det konkrete, kunnskapsbaserte med erindring og nærvær gjennom en hverdagslig dialog. I «Mørkerom» bruker hun du-formen for å hente fram bildet av faren, tegne han opp også i situasjoner før hun som den yngste datteren entrer scenen og allerede i sine tidligste år får dette spesielt sterke forholdet til faren. Han som er flygeleder av yrke og fotograf av lidenskap. Gjennom farens fotolinse blir hun sett, hun blir tydelig.

Mette Karlsvik har vist sin spesielle skriveklo i romaner som «Bli Bjørk», nominert til Brageprisen, og i den dristig anlagte «Den beste hausten er etter monsun». I høstens roman har hun lagt seg tett opp til egen biografi, og det er blitt en indre spenning i teksten som gir «Mørkerom» et sterkt driv.

Scenen er et lite tettsted på Nord-Vestlandet. Her bosetter familien seg i nytt hus, ikke langt fra den nyåpnede flyplassen der faren er flygeleder, etter å ha fått utdanning ved et universitet i Oxford. Fritiden brukes til fotografering og bygging av eget mørkerom.

Det er minimalt med ytre handling, likevel er spenningen følbar gjennom bokas drøye 200 sider. Det er Mette Karlsviks store fortjeneste som forfatter at hun så suverent mestrer denne fine balansen mellom de beskrivende partiene og de mer nære dialogbaserte. Tidvis kan denne lysten til detaljkunnskap ta overhånd, spesielt er det partier der fotokunstens mange finesser får breie seg til det lett kjedsommelige. Ellers er forfatterens sans for kunnskap om livets små og store sammenhenger kanskje nettopp noe av fascinasjonen ved romanen. Den gir ikke bare originalitet og tyngde til fortellingen, men speiler også det eksistensielle, og utvider den personlige historien.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Slik kan Mette Karlsvik beskrive farens reise til sykehuset med helikopteret: «Du opplever reisa som tre veker. Det er dei same tre vekene som du bruker på å bli sjukare, dødssjuk, på førebu deg på å døy. Døden er ein trong tunnel som blir mørkare. Når det blir heilt svart, reiser du med farten til lyset».

Det er denne skrivemåten som både gir avstand og nærhet, som er en av romanens store kvaliteter. Gjennom faren er hun blitt sett som den personen hun er, eller ønsker å være, forsterket gjennom farens fotolinse. Når han dør av kreft i altfor ung alder, mister datteren denne fortøyningen, og må finne nye veier i livet. Da er hun allerede i gang med studier ved Glasgow School of Art. Og som hun sier helt i avslutningen etter farens død: «Sidan har eg vore som ein heimlaus i min eigen kropp. Kan eg kalle fram ro om eg kallar fram bildet av deg?».

«Mørkerom» er blitt en både kompleks og rørende fortelling om nære familieforhold og om betydningen av å bli sett med kjærlighet og forståelse.

Annonse