Selv om sola ikke skinner

Med sin fortellende reportasjestil, med trivielle og banale detaljer, beskriver forfatter Stian Bromark hvordan en rekke personer opplevde denne spesielle dagen, som begynte som en vanlig grå sommerdag, men som endte i tragedie. Bokens tittel «Selv om sola ikke skinner» er hentet fra sangen «Vi er AUF-ere.»

- Mange har gitt ut bok i kjølvannet av 22. juli. Er det behov for nok en bok?

- Jeg tror det er behov for mange, mange flere bøker. Men jeg er mest redd for at vi begynner å gjespe når vi hører om alt det grusomme mange opplevde denne dagen. Derfor er utfordringen for oss som skriver bøker, å finne språk og vinklinger som gir leserne følelse av alvoret dette omgis av. Og jeg tror jeg har nye perspektiver på mye om dette. Jeg dveler ikke så mye ved selve skytedramatikken, men mer hva de som var der opplevde og hvilke tanker de gjorde seg, som å planlegge skolestart og sin egen begravelse.

- Hva var bakgrunnen for å skrive boken?

- Litt fordi det var perspektiver der som glapp allerede fra starten, som ikke kom med. Det ble veldig mye fokusert på dramaet, naturlig nok, til disse AUF-erne spesielt, som gjorde at det politiske glapp litt. Mitt ønske var å koble disse to tingene, bredere enn det som kom fram den første tida, hvor historiene begynte da terroristen kom til øya.

- Hva er budskapet med boken?

- Det er en reportasjebok, så jeg har prøvd å fokusere på de tingene jeg mener er viktig, og det er flere ting. Det man får inntrykk av er at disse AUF-erne var tilfeldige ofre, men de ble drept på grunn av sin politiske overbevisning. Derfor synes jeg at vi skylder dem å få dette bedre fram.

- Du går tett på pårørende, ofre og andre som direkte og indirekte ble berørt av bomben og tragedien på Utøya. Hvordan har det vært å møte disse menneskene?

- Det har vært jevnt over sterkt å møte dem. Men det har vært varierende sterkt. Noe som henger med hvor sterkt de ble rammet. Fra Regjeringskvartalet forteller jeg historien om fire mennesker som alle ble rammet. Noen med alvorlige fysiske skader, andre uten.

- Hvordan har skriveprosessen vært?

- Det har vært nervepirrende fordi jeg har fått andre personers historie, som jeg er satt til å forvalte best mulig med mitt språk. Noe enkelte kan oppleve som et overgrep. De aller fleste har vært ekstremt rause, og latt meg fortelle det slik jeg tolker det. For andre har språket vært en barriere mellom meg og dem.

- Du er veldig detaljert i beskrivelse, i alt fra klær til omgivelsene rundt bygninger, og du har en fortellende stil. Hvorfor har du valgt denne måten å fortelle historiene på?

- Jeg har brukt mye ting på å beskrive banale og trivielle ting. På Utøya og i Regjeringskvartalet handler det om at det er en del av dramatikken. Og jeg tror at det kan fungere sterkere, og at leserne kan kjenne seg mer igjen i ting og tang når det relateres til deres egne banale utfordringer. Det at folk bli skutt i hodet og drept har vi ikke språk for å forklare. Det at jeg beskriver trivielle hverdagslige ting, er for å minne oss på at det var en helt vanlig dag fram til bomben gikk av. Mange liv gikk tapt, men vi mistet også uskylden denne dagen. For dem som var på Utøya var den største bekymringen før skytingen, alle froskene som hoppet rundt overalt, og hva slags type Nugatti de skulle ha på brødskiva.

- Hva vil du si er annerledes med denne boken i forhold til de mange andre som er kommet ut?

- Det er en del i boken som vil få folk til å humre. Det vil være tragikomikk, men likevel. Stortingsrepresentant Stine Renate Håem, som gjemte seg på nordsiden sammen med en gjeng gutter, sa at «huff, nå går jeg glipp av stand-upen i kveld». Hun sa dette for å holde gutta hos seg, selv om de ikke tok humoren hennes.

- Du bruker bare betegnelsen «den unge mannen», «32-åringen». Men aldri terroristens fulle navn. Hvorfor?

- Jeg gjør det kun i siste setning jeg skriver om ham. På et eller annet tidspunkt vil det komme bøker hvor de menneskelige egenskapene hans kommer fram. For han har det. Men de vil ikke jeg gå inn på. Derfor gir ikke jeg ham de menneskelige egenskaper ved å nevne navnet hans nå.

- Hvor var du selv da bomben smalt?

- Jeg var på vei hjem fra jobb i Dagsavisen, og skulle gå ut i permisjon for å skrive en helt annen bok. Jeg syklet hjem ti over tre, og var kommet til Galgeberg da jeg hørte et drønn. Men tenkte ikke mer over det, og syklet hjem.

tom.vestreng@dagsavisen.no

Les utdrag fra boken i Dagsavisens lørdagsseksjon Nye Inntrykk i morgen.

Les Dagsavisens anmeldelse av boka her.