ROMAN
Helen Macdonald
«H for hauk»
Oversatt av Knut Ofstad
Forlaget Press
«Her er et ord: berøvelse. Eller berøvet. Det kommer av det middelnedertyske berôven og betyr «å fravriste, avtvinge, røve, ta». Røvet. Tatt. Det skjer med alle. Men man opplever det alene. Sjokkerende tap kan ikke deles med andre, uansett hvor hardt man prøver».
Men Helen Macdonald prøver. Og lykkes faktisk, om enn på et underlig uventet vis, i en selvbiografisk roman om – av alle ting – å temme en hønsehauk. «H for hauk» er dels naturskildring, dels en meditasjon over identitet, ispedd litteraturformidling, historieskriving og skarp kulturanalyse. Macdonald åpner døra for en ny og for de langt fleste lesere ukjent verden – falkonering – hvor referanselinjene går langt bak i historien, til stolte fugletemmeres eldgamle teknikker, og rovfuglenes dyriske uforanderlighet. Det er natur og kultur i skjør forening, og uendelig fascinerende når temaet behandles med slik kunnskap, innlevelse og skrivekunst som hos Helen Macdonald.
Bakteppet for boka er at hun, helt uventet, mister faren, som var en anerkjent pressefotograf. Macdonald, som er Cambridge-akademiker, blir nærmest gal av sorg. «Den type galskap som jeg led av, var stillfarende og livsfarlig. Det var en galskap som var utformet for å hindre meg i å gå fra forstanden. Hjernen min sloss for å bygge bro over avgrunnen, skape en ny og beboelig verden. Problemet var at den ikke hadde noe å bygge med. Det fantes ingen kjæreste, ingen barn, ikke noe hjem. Ingen ni-til-fire-jobb heller. Så den rasket til seg alt den fant. Den var desperat, og tolket verden helt feil».
Far er død, og Helen er overbevist om at hun må temme en fugl. Og ikke bare en hvilken som helst fugl. Nei, en hønsehauk må det være. Vill, blodtørstig, potensielt upålitelig. Hun har vært fascinert av falkonering siden barneskolen, lest uendelig mange bøker om temaet, og fløyet mange forskjellige fugler før. Ideen oppstår ikke av intet. Men fuglene tidligere har alltid vært mindre, av antatt enklere arter. Hønsehauker er en helt annen sak. «I virkeligheten ligner hønsehauken på en spurvehauk slik en leopard ligner på en huskatt. Større, ja visst. Men også mye kraftigere og ondere, mye mer dødelig og skremmende».
Hauken blir innkjøpt fra en oppdretter (hvem ante vel at slike fins!), treningen begynner. Steg for steg, fase for fase, forklarer Macdonald hvordan hun går fram for å trene opp et lite stykke flygende villskap for jakt. Hva hun er redd for skal skje, alt som kan gå galt, og skriver om hva hun gjør for å prøve å unngå katastrofe. Med nærmest religiøs oppslukthet sammenligner hun seg med en bok hvor den britiske forfatteren T.H. White (1906-64), best kjent for fortellingene om kong Artur av det runde bord, skriver om da han forsøkte å temme en hønsehauk – med begredelig resultat på grunn av elendig innsikt i falkoneringens edle kunst.
Det hele flyter nydelig fra episode til episode, fra kilde til kilde. Belest og belært, men aldri kjedelig og tørt. Hjerteskjærende personlig, i et klart, presist, bildeframkallende språk. Hvem ante at det er skrevet så vanvittig mye om falkonering fra før, og at dette kunne gjøres så interessant? «H for hauk» er en bok av den typen man aldri hadde sett for seg ville skrives, og med vanskelighet kunne se for seg at kunne bli spesielt vellykket. Men her er den, skam over alle fordommer.
«No man is an island», sier de i England. Det kan stå som en oppsummering på bokas konklusjon. For ingen mennesker er fugler heller, selv om Macdonald på sitt aller mest sorgdesperate opplever at hun nærmest smelter sammen med hauken sin. Blir natur.