Bøker

Rampete fra bedehuset

Debutanten Thomas Espevik har skrevet en fornøyelig liten roman om en kristen norsk familie.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Thomas Espevik

«Hva ville Johannes gjort?»

Flamme Forlag

Boka «Hva ville Johannes gjort?» flyter fint takket være forfatterens elegante grep om stoffet. Han lar gutten Johannes fortelle om et bestemt år i barndommen. Den usentimentale, barnlige og utspekulert rampete stemmen blir en skjærende kontrast til en voksenverden med krav om bønn og pen oppførsel. Forfatteren spiller på denne kontrasten med intelligens og stram redigering. Morsomt er det også at det er valgt et maleri av Frans Hals som viser en ydmyk «Saint John the evangelist» med himmelvendt blikk, som illustrasjon på bokas omslag. Det kristent milde bildet skaper en type forventning som blir en kollisjon med romanens innhold.

Gutten Johannes ber sine bønner og er villig med på bedehuset. Her er ingen rom for tvil, den kommer langt senere. Romanen er utstyrt med et avsluttende kapittel der den unge voksne Johannes reflekterer, og hevder «at han tviler mer på troen sin enn på Gud». Det kan hevdes at romanen kunne forsvart sin plass uten dette mer voksne og reflekterte tillegget, men også denne delen er skrevet med letthet og sjarm, og den gir et innblikk i en verden det er vanskelig å bryte ut av. Som en av vennene sier til fortelleren at han «.. gleder seg til den frihetsfølelsen han vil få når foreldrene dør».

I bunnen av romanen ligger det alvor og tvil, men Thomas Espevik har blikk for leserens krav på underholdning og oppfyller det med bravur og glimt i øyet. Den beste delen av boka er udiskutabelt de episodiske glimtene fra skolegutten Johannes hverdagsliv. Han er ingen engel, snarere et bøllefrø. Han plager en av sine beste venner når han får et innfall, og det får han ofte, Han stjeler, hvis han får lyst. Etter et pizzamåltid på en restaurant legger faren penger på bordet når de går. Hvor lett er det ikke bare å putte de pengene i lomma når ingen ser. Altså gjør Johannes det. Når man kjeder seg kan man for eksempel kaste katter ned på veibanen fra en bru. Og hvorfor ikke kaste katten Felix, som eies av vennen David. Johannes er litt i tvil om han bør være med på dette, men vennen Kristoffer hevder at «alle hater katter, det er ingen som bryr seg».

Johannes går hjemmefra ti minutter før han har gjort avtale med vennen David om å gå sammen med ham. På vei til skolen tar han og Kristoffer en omvei for å velte alle bossdunkene de kommer over.

Denne delen av romanen er fortalt i et direkte, nøytralt og konstaterende språk, med desto sterkere virkning. I mindre glimt kommer de voksne til syne, gjennom replikker og handling. Måten dette er turnert på viser grøfta mellom den barnlige verden Johannes ferdes i, og voksenverdenen. Thomas Espevik har levert et fint stykke skrivearbeid, med nydelig balansering alvor og humor.