SAKPROSA
Atle Næss
«Martin Luther»
Gyldendal
Denne leseren hadde stor glede av å få sitt ringe kjennskap til Martin Luther (1483–1546) betydelig utvidet, revidert, noen få ganger konstatert og overraskende ofte med tilførsel av nytent sympati. Det siste fordi biografen Atle Næss overveiende tegner opp et velvillig, men også komplekst portrett av en modig og dristig mann med et kraftfullt intellekt. Hissig og temperamentsfull var han, noen ganger rasende. Men en mann som kunne kommunisere og forsto betydningen av mektige støttespillere. Dessuten kunne han skrive sarkastisk og ironisk, han kunne spidde sine motstandere og oppildne sine tilhengere. Luther står fram ikke bare som et stort retorisk talent i denne biografien, men som en minister i propaganda. Dessuten skrev han de kjærligste brev til sin hustru Katharina av Bora.
Som i tidligere biografier bruker Atle Næss sine historiske og kulturhistoriske kunnskaper til å ramme inn beretningen om augustinermunken og den senere professoren i Wittenberg, han som fikk den mektige pavestolen til å vakle. Hele det komplekse, politiske maktspillet rundt den tysk-romerske keiseren, kurfyrsten i Sachsen og et utall lokale fyrster og grever opptrer på denne scenen sammen med den mektige pavestolen og en rad geistlige med varierende motiver og meninger. I tillegg kommer den evige trusselen fra det mektige osmanske riket. Det er forfatterens fortjeneste at han klarer å bake disse mange elementene sammen til en fordøyelig, men likevel ikke lettvint fortelling om et av de store veiskillene i europeisk historie.
Styrken i boka er den lettflytende stilen til Atle Næss, koblet med tilbakeholdenhet når det gjelder sitater fra religiøse tekster og brev. Det forholdsvis beskjedne utvalget som er tatt med av siterte brev og pamfletter er tilstrekkelig som grunnlag til å kunne danne seg et bilde av Martin Luthers stil og argumenter. Noen reddhare var han altså ikke. Selv om han ofte, i tråd med tidens skikk, brukte en underdanig og respektfull tone i sine brev til øvrigheten, kunne han plutselig snu og komme med et sarkastisk utfall, eller han kunne være direkte grov om det passet ham.
Det er naturligvis mye kjent stoff i biografien, men den utdyper og forklarer også sider ved reformasjonen og personen Martin Luther som er lite kjent eller mytebelagt. Atle Næss dveler ikke unødig detaljert ved Luthers barndom og oppvekst, men kommer forholdsvis raskt fram til «kjernen» i historien, de berømte 95 tesene som ifølge historien ble slått opp på kirkedøra i den lille universitetsbyen Wittenberg. Dit kom den unge Martin Luther i 1508 som presteviet. Han var født i Eisleben som sønn av smeltehytte-eieren Hans Luder. I denne lille byen døde han også den 18 februar i 1546.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Etter å ha tatt en doktorgrad i teologi i Wittenberg kunne han undervise ved byens universitet. Martin Luther hadde lenge, som flere andre geistlige, vært opptatt av avlatshandelen. Det betydde at kristne med et pengebeløp kunne kjøpe seg fri for sine synder. De slippe bot og bedring og slitsomme pilegrimsreiser. Martin følte det som sin kristenplikt å gå ut mot dette uvesenet. Valget falt på et utvalg teser, der Martin Luther også kunne gå ut mot grådighet og vellevnet både blant de verdslige fyrster og blant kirkefyrstene i Roma. Ifølge Atle Næss finnes det ikke sikker dokumentasjon på at tesene ble slått opp på kirkedøra den 31. oktober 1517. Men sannsynligheten taler for at det skjedde fordi kirkedøra ble brukt som oppslagstavle for studentene ved universitetet.
Et sentralt spørsmål er naturligvis hvordan reformasjonen, altså Luthers tanker, kunne bli spredd så fort og få så stor rekkevidde, så raskt. Atle Næss gir gode og forståelige forklaringer på dette fenomenet. Her kommer den ferske trykkekunsten inn i bildet – og Martin Luthers sans for flygeblader og pamfletter. Han brukte det tyske språket, og ikke bare latin. Det han skrev spredde seg med større fart og til en større del av befolkningen enn om han bare hadde holdt seg til geistlighetens språk. Pavestolens motangrep foregikk naturlig nok bare på latin. Pavestolen kom dessuten altfor seint på banen, og forsto ikke denne tyske munkens gjennomslagskraft. Som Atle Næss tørt kan konstatere: «Den lutherske propagandamaskinen var pavestolen helt overlegen.
Martin Luther var ikke plettfri, og Atle Næss forøker på ingen måte å nedtone de mørkere sidene ved Luthers virke – som eksempelvis hans manglende sympati for de bøndene under bondeoppstanden mot fyrstene, eller hans hatske angrep på jødene i flere skrifter, i hans senere år. Atle Næss understreker at det finnes nyanser også i disse historiene. Som Martin Luthers overbevisning om at ikke bare den geistlige, men også den verdslige overmakt måtte ses som gudegitt. Derfor mente han at bøndene opprør var et opprør mot noe gudegitt, forståelig ut fra tidens oppfatninger. Også hans kvinnesyn bidrar Atle Næss til å modifisere ved å vise til Luthers krav om at også jenter måtte få undervisning, og til hans store respekt og kjærlighet til hustruen Katharina, som var en svært selvstendig og økonomisk innsiktsfull kvinne.
Atle Næss omtaler også utbredelsen av reformasjonen, og skriver kort om forholdene i det dansk-norske riket. Her kunne man ønsket seg en mer utførlig beskrivelse av hva som skjedde i det norske området, men det ville kanskje gått utover rammene for biografien.