Bøker

Penger, Parkinsons – og kjærlighet

Da Liv Køltzow fikk vite at hun hadde Parkinsons, ble hun rasende. Tolv arbeidssomme år etter er raseriet blitt til en morsom roman om usikker kjærlighet.

– Dette er en spesiell roman. Jeg har skrevet om kjærlighet hele tida. Og om blandede følelser. De har alltid vært min spesialitet. Men i «Melding til alle reisende» handler det om usikker, muligens ugjengjeldt, kjærlighet. Det er en roman hvor spenningen ligger i om hovedpersonens venn faktisk føler noe for henne, eller om han kun er ute etter pengene hennes. Det har egentlig vært deilig å skrive om et så konkret problem, hovedpersonens gryende forståelse av at hun ikke kan beholde livet slik det var før, altså om hennes blandede følelser idet hun begynner å forkaste alt som har vært, sier Liv Køltzow (70) til Dagsavisen.

Hun er en av sin generasjons mest anerkjente forfattere. Har skrevet seks romaner, tre novellesamlinger, en essaysamling og to biografier. Mottatt høythengende litterære legater, Amalie Skram-prisen og Brageprisen.

Les Dagsavisens anmeldelse av Køltzows nye roman her

Rasende stillhet

Men siden romanen «Det avbrutte bildet» fra 2002 har det vært stille fra Liv Køltzow, bortsett fra en samling tidligere utgitte essays i 2004.

Grunnen er enkel, men brutal: For tolv-tretten år siden ble Liv Køltzow diagnostisert med nervesykdommen Parkinsons. Det er en sykdom som angriper hjernen, og typisk fører til dårligere kroppskontroll. Medisinene påvirker både humør og psyke.

– Jeg ble rasende. Hvem har funnet på dette?!? Hvem prøver å stoppe munnen på meg?! Jeg har et gammelt utklipp, et avisintervju fra da «Det avbrutte bildet» nettopp var kommet ut. Der uttaler jeg glad og fornøyd at «nå kan jeg endelig begynne å skrive for alvor, for nå har jeg fått tryggheten og erfaringen og alt som trengs». Men så. Hva skjer? Jeg ble så forferdelig sint!

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Sint skrivesperre

Sinnet er tydelig beskrevet i «Melding til alle reisende»: «Hvem har skylda? Ingen. Det kjennes ikke sånn, noen må det være, for helvete. Noen har funnet på dette. Noen gnir seg i hendene. Noen nyter sin makt. Kom fram. Vis dere. Jeg skal myrde dere.»

– Men jeg vet ikke hvem det skulle være. Det er jo bare tilfeldigheter man raser mot. Det er det som gjør livet litt interessant, at vi ikke kan diskutere med vår skjebne. Det er i grunnen bra. Men det tok forferdelig lang tid å forsone meg med det. Jeg fikk skrivesperre av beskjeden, sier Køltzow.

Irriterende gode råd

Ikke at hun sluttet å skrive. Men forsøkene ble ikke noe bra.

– Jeg skrev og skrev og skrev, men alt ble løgnaktig. Jeg ville ikke skrive direkte om Parkinsons.

Først da gammel romanerfaring fikk henne til å innse at hun måtte bruke erfaringen som snudde livet slik på hodet litterært, løsnet det.

– Til slutt lyttet jeg til de irriterende rådene fra alle kanter. Skriv om sykdommen, sa de. Ikke faen! sa jeg. Bruk diktafon, sa de. Ikke faen! sa jeg. Men nå er begge deler vendt til en jublende reise. Det har vært heldig med den diktafonen. Den gir stemmetrening også. Parkinsonpasienter sliter ofte med stemmen. Selv om det er rart at jeg er blitt så skravlete. Som ung forfatter var jeg nesten taus. Uttrykte meg skriftlig, nesten uten replikker i de første novellene mine. Ble sjenert når jeg måtte åpne munnen, sier Køltzow.

Taus profil

Nitten år gammel var hun med i kretsen rundt det litterære tidsskriftet Profil, sammen med veldig lite tause forfatterkollegaer som Jan Erik Vold, Dag Solstad og Espen Haavardsholm. Profil er historie. Køltzows sjenanse også.

– Det var et genialt trekk å søke penger av Fritt Ord til en litterær assistent, som kunne hjelpe til praktisk med å omdanne råstoffet til roman. Det har vært en stor prosess, med hjelp og hjelpere. En triumf at rapporten til Fritt Ord nå er innlevert, med regnskap. At jeg har en bok i hånden!

Sykdom samler

Mest sannsynlig den første romanen om Parkinsons som er skrevet av en person som selv har sykdommen. Hovedpersonen i boka, forfatteren Kaja Baumgartner, deler mange biografiske trekk med Liv Køltzow. Inkludert diagnosen og kampen med skrivingen. Men like mye er diktning, bearbeiding, «løgn».

– Hovedpersonen min, forfatteren Kaja, er forfatter. Hun skriver bøker, og juger. Det går ikke an å skrive romaner uten å juge. Så møter hun Vegard, som juger om alt, og faller for ham.

Det som binder dem sammen er først og fremst at de er så syke.

– Egentlig helt desperate. Kaja blir redd når hun blir syk. Vegard er dødssyk, men takler det på en måte hun lærer av. Eller, hun lærer vel ikke, men hun ser at det går bra med hans metode. Hun ser at den arven hun har båret på – et slags melankolsk syn på verden, hvor man skriver bøker og ser svart på tilværelsen – den har hun ikke lenger bruk for med denne sykdommen. På en paradoksal måte gjør det henne friere. Hun får pælmet ut litt av bagasjen ved hjelp av ham. Det er et viktig poeng. Selv om han nesten blakker henne, så hjelper han henne, forklarer Køltzow.

LES OGSÅ: Michelet fosser fram i fjerde bok om krigsseilerne

Aldri for sent

Selv om de to egentlig er veldig forskjellige, med komplett ulik klassebakgrunn, interessefelt og livserfaring.

– Den typen kjærlighet hvor man driter i hva andre folk syns, og blåser en lang marsj i om det passer pengemessig og sosialt, har alltid vært utenfor Kajas rekkevidde. Å hengi seg til noe klin ufornuftig har aldri vært hennes greie. Så blir hun syk, og oppdager et svært høl som aldri har vært fylt. Lurer på om det er for sent å begynne å leve nå – er det ikke det, da? Men det er aldri for sent å begynne å leve. Er min teori, i hvert fall. Aldri.

Mer fra Dagsavisen