ROMAN
Herbjørg Wassmo
«Den som ser»
Gyldendal
Herbjørg Wassmo er en pasjonsdikter. De store følelsene får rom, det pusles ikke med nøkternhet og utidig stramhet. Hun er tro mot sitt språk og sin billedbruk. Det kan vippe mot det lett pompøse, det kan gli mot det pinlig sentimentale, men du fanges inn av denne drivende fortellerevnen som puster deg så varmt i nakken. Hele 20 år etter hun forlot trilogien om Dina har Herbjørg Wassmo skrevet et fjerde bind med «Den som ser». Den kan leses som en frittstående roman, men utbyttet og gleden over fortellingen forstørres med trilogien i bakhodet.
Det er Dinas barnebarn Karna som er den sentrale figuren. Men også faren Benjamin og stemoren Anna er tydelige og viktige personer i denne romanen som også rommer et stort antall fint tegnede bipersoner. Noen kjent fra de tidligere bøkene og noen helt nye. Romanen åpner der den tredje boka, «Karnas arv» (1997), slutter, med Dinas begravelse. Storgården på Reinsnes brant ned til grunnen, og Dina omkom i brannen.
Karna har fått i oppdrag å bekjenne farmoren Dinas store forbrytelse under begravelsen. Hun tok livet av to menn. Etter denne følelsesmessig sterke påkjenningen slås Karna med stumhet. Leseren fanges umiddelbart inn av Herbjørg Wassmos evne til presis dramaturgisk navigering. Ingen seige, langsomme åretak fram mot mål, her fortøyes leseren til teksten med myndig penn. Det er den unge Karna som er i fokus, og Herbjørg Wassmos fintfølende sans for å tegne unge kvinner kommer til sin rett. Både kvinner med bein i nesa, med timing for ramsalte replikker,og kvinner som er svært sårbare. Karna lider av epilepsi, hun er nå også stum, og flykter inn i drømmer og fantasier. Faren Benjamin, distriktslegen og verftseieren, bestemmer at Karna trenger profesjonell hjelp, og den utøves best ved hospitalet i København, der Annas far er en kjent overlege. Altså drar Anna til København med Karna, også for å få avstand til Benjamin og et ekteskap som skranter.
Ut fra disse to sentrale scenene – det urbane København opp mot det nordnorske, forblåste lille tettstedet ved storhavet – kan Herbjørg Wassmo slå opp et stort lerret, hvor hun med raushet og fortellerglede maler fram gjenkjennelig menneskelig lidenskap i 1890-tallets atmosfære. Det er nesten umulig ikke å tenke på Amalie Skram og hennes todelte roman «Dr. Hieronimus» og «På Sct. Jørgen» i beskrivelsene av hospitalet der Karna er innlagt. Skrams bøker ble skrevet nettopp på slutten av 1800-tallet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Anna tar seg arbeid ved hospitalet, der den kjekke unge legen Joakim raskt vinner gehør hos Karna, og like raskt hos Anna, noe som sørger for romanens trekantdrama. Her blir det både hemmelige kyss på gatehjørner og hete elskovsnetter på disseksjonsbenken. Vel og merke bekledd med hospitalets lakener. Sånn sett nekter ikke Herbjørg Wassmo seg noe som helst. Og det er ikke uten grunn at flere har sammenlignet Dina-bøkene med «Stormfulle høyder» og annen gotisk materie. Uten at dette bør oppfattes som noen nedvurdering, kanskje snarere som forfatterens insistering på egen litterære stemme. Her er også mangt å glede seg over når det gjelder innsikt og kunnskap om tidens København, presist gjengitte rekvisitter av alle slag, interiører og atmosfære, sosialt klassedelt liv, og brutalt men også overstadig muntert sykehusliv.
I karakteristikken av personene viser Herbjørg Wassmo stor sans for språklig variasjon. Hun bruker dialekt når Karnas barndomsvenn og beiler Peder er på banen, og et ganske annet poetisk spåk når hun skildrer Karnas drømmer og visjonerskal settes ord på. «Den som ser» har sin store styrke i intensiteten og drivet den er skrevet med, og i den kloke og medfølende underteksten som leder fortellingen fram mot et dramatisk punktum. Herbjørg Wassmo er mer forførerisk enn noen gang.