ROMAN
Orhan Pamuk
«Kvinnen med rødt hår»
Oversatt fra tyrkisk av Ingeborg Fossestøl
Gyldendal
Orhan Pamuk fikk Nobelprisen i litteratur i 2006, men har ikke hvilt på sine laurbær. Flere av hans beste romaner har kommet i etterkant av prisen. «Kvinnen med rødt hår» er en forholdsvis liten roman i sidetall, men den har kompleksiteten og mangfoldet som alltid særpreger Orhan Pamuks fortellinger. Også den litt melankolske atmosfæren, den fjærlette nostalgien er gjenkjennelige trekk.
Fortelleren Cem som nå er en solid og suksessrik byggmester og ingeniør, minnes sin ungdom som apotekerens sønn i Istanbul på 1980-tallet. Og særlig erindrer han den helt spesielle sommeren da han fikk jobb som assistent for brønngraveren Mahmut. Da traff han ikke bare den vakre kvinnen med rødt hår, men da skjedde også noe skjebnesvangert som skulle prege livet hans i mange år, inntil han ble innhentet av sine egne gjerninger over 30 år senere.
Denne første delen av romanen er en fin skildring av en oppvakt gutt med forfatterdrømmer. Faren er mer eller mindre fraværende, og forsvinner plutselig en dag helt ut av sønnens liv. Mor og sønn må klare seg som best de kan, og blir avhengig av familien for å overleve. Sønnen får jobb i en bokhandel og kan glede seg over å hengi seg til lesing, men tjener for lite. Muligheten til å bli assistent for en av Istanbuls brønngravere vil gi ham mulighet til å tjene penger nok til å komme i gang med universitetsstudiene.
Utrolig nok ble brønner i millionbyen Istanbul gravet ut med muskelkraft så sent som på 1980-tallet. Orhan Pamuk hengir seg med lidenskap til beretningen om denne gravingen, som ikke var uten store faremomenter, og ikke bare krevde rå styrke, men også store kunnskaper om jordsmonn og bergarter. Brønngraveren Mahmut var en mann med stor anseelse, naturlig nok. Å finne vann bare ved å betrakte bakken man sto på var en nær profetisk begavelse. For fortelleren Cem blir Mahmut også en farsskikkelse. Ved arbeidets slutt blir det tid til fortellinger, og det skal vise seg at brønngraveren også kan kunsten å fortelle, brodere ut, legge til og trekke fra. Og Cem kan imponere med å gjengi Sofokles tragedie om «Kong Ødipus», mannen som drepte sin egen far og ektet sin mor. Som et motstykke til denne vestlige klassikeren introduserer forfatteren Østens gamle fortelling om Rostab og Sohrab, en far som dreper sin sønn, og kan bruke disse gamle beretningene til å reflektere over forskjeller og likheter i østlig og vestlig tenkning. På finurlig vis klarer Orhan Pamuk å la disse klassikerne gi gjenklang i romanens handling, der far-sønn motivet belyses og gjenskapes på flere plan. Slik Cem er blitt forlatt av sin far, blir han selv uvitende en fraværende far og gjenstand for hat og bitterhet.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Orhan Pamuk klarer å gjøre denne ganske innfløkte fortellingen til en spenningsroman. Hva som egentlig skjedde i den unge Cems liv under brønngravingen i utkanten av Istanbul blir liggende som et spenningspunkt i romanen helt fram mot avslutningen da kvinnen med rødt hår på nytt kommer inn i handlingen. Det er denne kvinnen som har fortellerstemmen i den siste delen av boka.
Som alltid hos Orhan Pamuk blir man som leser slått av hans velvillige og fint tegnede kvinneportretter. Kvinnen med rødt hår er skuespiller, og det skal vise seg at hun ikke bare har forført den unge Cem, men trådene knyttes også til hans egen far.
Når romanen ikke bare blir en stor leseopplevelse skyldes dette tidvis litt dårlig språkarbeid. Som denne setningen er et eksempel på: «Jeg gikk tilbake til mester Mahmut uten å ha vært der noe lenge.» Mulig kan dette tilskrives hastverk, men det ødelegger flyten i setningene.
Ser man bort fra slike språklige irritasjoner kan det rolig fastlås at Orhan Pamuk nok en gang lever opp til sin litterære berømmelse. Å flette sammen så mange temaer, med tråder til klassisk litteratur i øst og vest, til brønngraving og byplanlegging og sideblikk på vestlig individualisme og tyrkiske tradisjoner, og ende opp med en thriller – det er en prestasjon.