TEGNESERIE
Anja Dahle Øverbye
«Hundedagar»
Jippi
Handlinga i «Hundedagar» er lagt til en liten, trang vestlandsbygd, som stort sett virker befolket av kvinner. Det er et portrett av en jentegjeng på vei inn i en ungdomstid preget av beinhard maktkamp. Mobbing og utfrysing forkles som omsorg: En jente får høre at hun har kreft fordi hun mister hår, en annen at hun har anoreksi fordi hun er så tynn. Ingen er sikret plassen som den kuleste i gjengen, alle kjemper om å få være under den sterkestes vinger. Hovedpersonen i romanen er en følsom jente som liker å tegne, men som raskt blir påvirket av det onde blodet i bygda. Den som sto utenfor, blir selv den verste mobberen.
Det hviler en nevrotisk, nervøs stemning over hele denne hverdagslige skildringen av ungdomstida, den setter seg i magen. Øverås beskriver menneskelig ondskap på en smålåten og klok måte. Handlinga ser ut til å være lagt til 90-tallet en gang. Hovedpersonen elsker Guns N Roses-vokalisten Axl Rose. Det skildres på en fin måte hvor inderlige og samtidig overfladiske tenåringer kan være, når de diskuterer den vonde barndommen til Axl Rose: «Så grusomt. Me burde gråte for han kvar dag». «Ja, medan me høyrer på ’Don’t Cry’».
Et problem med romanen er at karakterene er så likt tegnet. Det finnes bare en mørk og en lys versjon av både jenter og kvinner her; lenge trodde jeg at hovedpersonen er søsteren til en av venninnene, fordi det bare er brillene som skiller dem utseendemessig. Det er uklart hva Øverbye har ment med dette: Speiler de ulike karakterene hverandre? Det gjør at historien i første del framstår som uklar og rotete. Kvaliteten på replikkene varierer også merkbart. Noen steder, særlig i starten, er de overforklarende og tar spenningen bort fra plottet.
Men det Øverbye virkelig lykkes med, er å la vestlandsnaturen spille med og nesten forklare hvorfor forholdene er blitt så små, hvordan det innestengte og klaustrofobiske virkelig har greid å prege et helt miljø. Den store gjengivelsen av vestlandsveien som svinger seg nede ved sjøen, under fjellene ved et ensomt hus, er flott. Likedan gjengivelsen av «martnaen», med alle sine menneskeskapte fornøyelser, der hovedpersonen mister ansikt og kjører barnekarusell, noe som ikke går upåaktet hen.
«Hundedagar» er et litt traust, men likevel sterkt og nært portrett av jenter i en fase man gudskjelov bare er i en gang i livet.
På Oslo Comics Expo (11.-13. juni)