Annonse
Magda og Ferenc Csango

Oppvekst i Holocausts skygge

Kan følelser som sorg, redsel og skam gå i arv? Monica Csangos nye bok handler om det å vokse opp i skyggen av Holocaust.

Annonse
Bøker

 

 – At følelser kan gå i arv, det føler jeg meg ganske sikker på. For det er vel ikke sånn at man bare arver en hårfarge, en stemme eller noens ører? sier Monica Csango til Dagsavisen.

Etter tre års arbeid ga hun denne uka ut boka «Fortielser. Min jødiske familiehistorie». Selv om hun har mange års erfaring som journalist, ble denne boka hennes livs vanskeligste skrivejobb. Ikke på grunn av sine flytende overganger mellom dokumentar- og romansjangeren, men fordi det innebar å ta tak i de meste smertefulle sidene ved familiehistorien. 

– Det ble en heftig skriveprosess. Men en dag satte jeg dem opp på en hylle, alle bildene jeg har av slektninger som ikke lever lenger. Jeg så på dem og tenkte: «Jeg skylder dere å skrive dette».

Kom aldri tilbake

Monica Csango lurer litt på om dette høres i «overkant parapsykologisk ut», men sier at bildene ga en henne en kraft til å fullføre boka. For det var ikke helt lett å sette ord på en oppvekst som ble sterkt preget av at hennes jødiske besteforeldregenerasjon i Ungarn ble rammet av Holocaust. Hennes farfar, den da 32 år gamle Ferenc Csango, kom aldri hjem fra en tvangsarbeidsleir ved Østfronten i Ukraina. Store deler av hans ungarske familie i Ungarn ble utslettet av nazistene, sammen med nærmere en halv million andre ungarske jøder. Da Ferenc Csango ble tatt i 1942, satt hans unge kone Magda igjen hjemme, gravid i sjuende måned. 

«Vår lille skatt»

Det siste livstegnet hun fikk fra sin mann Ferenc, var et brev som kom i 1942. Da hadde han fått se et babybilde av sin sønn. «Jeg har akkurat mottatt bildet av vår lille skatt. Han er et perfekt eksemplar», skrev Ferenc. «Og han virker som en ganske gløgg type. Hans øyne og regelmessige ansiktstrekk er jo akkurat som om vi skulle ha bestilt det i «Babyfabrikken»».

– Når farfar skriver dette, sitter han altså i en arbeidsleir i Donetsk i Ukraina, og er en jødisk slave. Han sulter, han bygger jernbaneskinner, og han får aldri se sin sønn. Det er så sørgelig som det kan få blitt, sier Monica Csango, som i 2005 fikk Amandaprisen for sin dokumentarfilm om farfaren. «Evig din», het den. Der forsøker hun å finne svar på hva som egentlig skjedde med farfaren som aldri kom hjem til Budapest etter krigen. Familien trodde han døde i nazistenes leir i Ukraina, og det står også et minnesmerke over ham på en jødisk gravlund i Budapest. Men forskjellige spor antyder også at Ferenc Csango kan ha rømt til India etter krigen. Ingen vet fortsatt helt sikkert. Kona Magda levde resten av sitt liv om han var død, og sluttet aldri å sørge over ham. Hun giftet seg aldri igjen.

– Jeg er vokst opp med en bestemor som var så ulykkelig og så preget av sorg, og som sørget over ham ikke bare i ett år, men i 70 år. Egentlig helt til hun døde, 98 år gammel i 2014, forteller Csango.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Depresjoner

I årene etter krigen bygde farmoren opp et helt liv over det å være en sørgende enke. Hun var en vakker dame og en livlig og morsom historieforteller, ifølge barnebarnets bok, men hun slet i perioder med depresjoner. Iblant truet hun med å ta livet av seg. Hennes sønn Peter vokste opp med morens depresjoner og sorg over denne mystiske, fraværende faren, og ble preget av dette på sin måte. Han var 10 år første gang han forsto at familien var jøder, og fikk høre historien om det ungarske Holocaust.

Familiens redsel for å vise fram sin jødiske identitet bunnet både i grusomhetene under 2. verdenskrig, men også i at det kommunistiske Ungarn betraktet religion og religiøse minoriteter med fiendtlighet. Peter Csango fikk av ulike grunner nok av diktaturet, og kom i 1969 til Norge som politisk flyktning. Der ble han gjenforent med sin norske kone, og samme år ble hans datter Monica ble født. Hans mor, Magda, mistet dermed sin sønn også, for i mange år gjorde regimet det vanskelig for ham å reise fram og tilbake. 

Følsomme barn

Slik ble det mange og sammensatte følelser som kom til å prege Csango-familien. Sorg, skam, dårlig samvittighet og redsel. Monica Csango reiste ofte til Budapest for å være sammen med sin farmor, som hun hadde et nært forhold til. Selv vokste hun opp med en far som var plaget av savn etter en far, og dårlig samvittighet overfor en mor.

– Som barn tok jeg inn disse følelsene. Jeg tror barn har et godt utviklet sanseapparat, og er følsomme. Men jeg var tenåring før jeg forsto det brutale i farfars forsvinning. Og jeg måtte bli voksen, ja, faktisk bikke 40 med god margin, før jeg greide å sette ord på den følelsen jeg alltid har hatt – en slags «livssorg», hvis det er et ord. Jeg hadde ikke noe navn på dette for 20 år siden, sier Csango.
– Det er det jeg gjør i denne boka: Jeg måtte prøve å finne ut hvor denne følelsen kom fra.

Hjemsøkt

Det store temaet i boka er derfor dette: Kan følelser gå i arv? Hvordan blir livet for de generasjonene som blir født etter Den store katastrofen, i dette tilfellet jødeutryddelsene under 2. verdenskrig?

– Jeg ville skrive om oss som kom etter, og hvordan de som overlevde klarte seg etterpå, med sine traumer og sin overlevelsesskam, sier Monica Csango, som også syns det var viktig å fortelle historien videre til sin egen sønn. Også han har stilt henne spørsmål om hva som skjedde med familien, og om hva det vil si å være jødisk.

– Ja, jeg tror man kan arve en sorg og et traume, og at det en generasjon opplever, preger de som kommer etter, sier Csango, som selv skriver i boken sin: «Jeg er hjemsøkt av et savn som egentlig tilhører noen andre».

Annonse