Bøker

Opprørets time

Men er’e rockbok? Kritiker og aktivist følger trådene fra Pussy Riot og stiller sentrale spørsmål ved punk, politikk og kjønn.

Dagsavisen anmelder

SAKPROSA

Susanne Christensen

«En punkbønn: Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika»

Oktober

Omslagsbildet på «En punkbønn» viser en hånd som tenner et lys i en kirke. Det er hånden til bokas forfatter Susanne Christensen. Hun har gjort en punk-pilegrimsreise til katedralen i Moskva, der Pussy Riot i 2012 gjorde sin punk-performance som ga gjenlyd verden over, og gjorde dem til statsfiender i Russland. Christensen tenner lyset og hvisker: «Free Pussy Riot – det var min punkbønn». Susanne Christensen er kritiker, forfatter, og i denne boka også aktivist. Hun deltar i protestaksjoner istedenfor bare å skrive om dem, hun «diskuterer måter vi kan smadre bimbokapitalismen på», hun jakter på fellesskap som protest mot nyliberal individualisme – «et jente-vi», «et demonstrant-vi». Hun utforsker ny aktivisme og feminisme med utgangspunkt i punk, hardcore, indiepop og 90-tallets riot grrl-bevegelse. Hun skriver om Kristin Hersh, The Slits, Sonic Youth, Bikini Kill, Nirvana, Nation of Ulysses og mange andre. Slik kan boka tas med i rekken av årets norske rockbøker, likevel er dette noe annet og mer. Det er en blanding av musikkjournalistikk, litteraturkritikk, essayistikk, intervju og reisereportasje.

Christensen er en kjent signatur fra magasiner som Vagant, Vinduet og ENO, og hun er fast litteraturkritiker i Klassekampens bokmagasin. Boka er dels basert på tidligere publiserte reportasjer og intervjuer, som her er omarbeidet, knyttet sammen og utvidet. I litteraturtidsskriftet Vagant har hun den faste spalten Plattform 1, som har vært fascinerende og bevissthetsutvidende i hvordan Christensen tar utgangspunkt i et sted, et fenomen, en bok, en sang, en plate, og så følger linjene videre, på kryss og tvers, høyt og lavt, gjennom uventede sammenhenger til nye konklusjoner. Metoden er gjenkjennelig i «En punkbønn», men Christensen klarer ikke helt å strekke linjene boka gjennom. På sett og vis er dette en essaysamling mer enn en sammenhengende bok, og kanskje er Christensen best i det mellomlange formatet.

Best er boka når Christensen er ute på gatenivå blant aktivister i St Petersburg og Moskva. Hun viser hvordan det å tenke annerledes er blitt livsfarlig i Putins Russlands, der offisielt sanksjonerte militsgrupper bruker vold mot LGBT-aksjonister – se bildet over – i en politisk og ideologisk kamp mot avvik fra det heteronormative. Tilbake ved skrivebordet gjør Christensen bl.a. et langt epost-intervju med Jenny Hval – de to utgjør det mer eller mindre virkelige bandet Thunderfoxes – der de blant annet problematiserer den ikoniske statusen som Patti Smith har oppnådd, de spør om hun står for individualisme mer enn fellesskap.

Det er noe forfriskende ved å lese en bok med et så konsekvent aktivistisk ståsted. Christensen har markert seg som forkjemper for det hun kaller performativ kritikk – litteraturkritikk som performance, bevisstheten om kritikerens iscenesettelse av seg selv, at kritikk er en handling, skrift er aksjon. Dette er et fruktbart utgangspunkt som skaper konflikt og bevegelse i teksten. Svakheten ved boka er at særlig sekvensene om feministisk teori og litteraturteori blir for innforståtte og ugjennomtrengelige – hun er ikke først og fremst formidler. Styrken ved boka er hvordan Christensen konsekvent stiller spørsmål ved vedtatte sannheter, hele tida diskuterer sin egen posisjon, minner om at politikk og ideologi ligger til bunn kanskje særlig for kulturelle og massemediale uttrykk som vi ikke tolker politisk. Mens Christensen selv driver og graver i rockens nære fortid, problematiserer hun nettopp denne tilbakeskuende vendingen: «Er den retro-kulturen som oversvømmer oss, tåkete romantiske fantasier, eller klarer vi å reaktivere viktige innsikter fra fortida»? Det er fristende å lese høstens rockbøker om igjen med den setningen i bakhodet.